Løpsrapport: Stjernesmell i Rotterdam maraton

Foto: Pim Ras, facebboksidene til NN Marathon Rotterdam

Da var det unnagjort. 42 km i Rotterdams paddeflate gater.

 

Det gikk til hælvete...

 

For å ta det fra begynnelsen:

 

Jeg og Geirbror hooket opp (er det lov å si i disse "skam"-tider?) med Sindre Persen etter landing i Schipol og tok direktetoget til Rotterdam, kun 30 min. Sindre er en trønderkollega av min bror, og vi har de siste månedene utvekslet treningsøkter over Messenger. Noe tydet på at Sindre var i form. Han var også den eneste av oss med maratonerfaring,  et 3.17-maraton fra i fjor.

 

Vi booket oss inn på det meget sentralt beliggende NH Atlanta Rotterdam Hotel kun 50 meter fra start og målstrek.  Hotellet visste tydeligvis å behandle storløpere på en god måte og gav oss hotellets største rom i toppetasjen med utsikt over hele oppløpssiden av Coolsingel og Erasmusbroa. Lørdags ettermiddag brukte vi til en liten løpetur over Erasmusbroa for å lufte reisebeina. 5 km forsiktig fartslek.

 

Middag spiste vi på italienske Trattoria la Borsa. En litt for liten porsjon med pasta. Det endte opp med at Sindre kastet seg ut på Macern langt utpå kvelden etter brødrene hadde køyet. Dumt å legge seg sulten kvelden før et maraton.

 

Vi våknet så opp til blå himmel, fem seks varmegrader og vindstille. Bortimot perfekte forhold. Og det er vel flere år siden jeg har sovet nesten ni timer. Dette lovte bra.  Etter en god og solid frokost ferdig fortært før kl 08.00 hadde vi fortsatt god tid. Vi ble på hotellrommet og fikset klær, sko, startnummer og gel-belter helt frem til kl 09.35, 25 minutter før startskuddet smalt.

 

Klare til start. Tente men ikke spente.

 Vi var alle tre listet opp i den useedede delen av startwave 1, ca 100 meter bak eliten.  15 minutter før start var vi inne i båsen og hadde 30-40 meter frem til 3.00-ballongløperne. Vi stresset ikke noe mer med det, og antok at det ikke ble alt for mye køløping i starten da traseen er bred og fin hele veien ut og over Erasmusbroa.  All oppvarming utgikk da vi antok at første km ble rolig køløping.

 

Start

Vi hilste hverandre lykke til og ventet spent på startskuddet og den påfølgende bevegelsen i folkemengden. Etter ca ett minutt passerte vi startstreken og gps-klokka ble aktivert. Vi kom i løp med en gang men det gikk litt sakte. Vi hadde gitt hverandre klare instrukser på å være tålmodige og følge mengden i starten, men vi prøvde samtidig å være effektive og utnytte fortauskanter og andre små passasjer til å forsere fremover. Feltet gikk de første kilometrene i 4.45-5.00-fart. Det løsnet gradvis opp. Geir Arild hadde vært smart og funnet noen gode smutthull og var ute av syne. Jeg og Sindre hadde visuell kontakt. Vi gled forsiktig fremover mot første mellomtid, 5 km. Jeg hadde skrevet skjema på armen med jevne 21 minuttere pr 5 km. Det skulle tilsi sluttid på 2.57. Første 5 ble passert på 21.26 og jeg ble overrasket over at vi ikke hadde tapt mer i starten. Etter seks km så jeg 3.00-ballongen foran meg og ved åtte km var jeg oppe ved dem. Aldri har 4.05-fart føltes så behagelig. Jeg sa til meg selv at jeg skulle bli ved denne gjengen noen kilometer, men jeg følte det gikk for sakte så jeg tok meg videre fremover blant løpere. 10 km ble passert på 41.55 og jeg var omtrent akkurat på skjema. En gel og to kopper sportsdrikke ble tatt ved hver femte km uten at farten gikk noe ned. Jeg så ikke lenger noe til Sindre men visste han var bak meg en plass. 10-15 km gikk rett frem på en gangsti. Ikke en liten kruming, verken horisontalt eller vertikalt. Jeg lå jevnt på 4.10-fart og tok igjen løpere jevnt og trutt. Det kostet meg lite og jeg begynte å få trua. 15 km passering kom opp, ny gel, en kopp vann og to kopper sportsdrikke. Etter 17 km kom Sindre opp på siden og vi slo av en liten prat mens jeg samtidig observerte en sprutspyende løper ved siden av oss.  Sindre virket lett og han dro lett i fra meg. Jeg kjente at det ikke gikk like lett for meg. Passering 20 km. Fortsatt på skjema til 2.57. Halvmaratonpassering på 1.28.26.

 

Etter dette måtte jeg jobbe litt. Farten dalte litt og jeg tok ikke lenger igjen løpere. Nå var jeg i ett med feltet. Jeg tenkte at andre halvdel kom til å bli noe annet enn første. Ved 25 km kom 3.00-toget dampende forbi meg. Jeg hadde ikke sjans. De ble fort borte foran meg og jeg måtte nå jobbe for å holde meg under 4.30-fart. Motbakken som møtte meg på tur tilbake over Erasmusbroa var voldsom. Så dro det utover på den avsluttende 12 km-sløyfa.

 

Veggen

Ved 30 km stoppet jeg opp på drikkestasjonen, jeg gikk og drakk i kanskje 30 sekunder før jeg kom i løp igjen.  Så kom krampene. I legger, i hamstrings, fremside lår og lyske. Jeg stoppet for å tøye ut leggene, men da krampet det på forside lår. Tøying av forside lår ga kramper i hamstrings. En liten stund fikk jeg nesten panikk da hele beinet sto ut i krampe. Det låste seg i alle retninger. Det slapp litt og jeg fikk stavret meg litt videre og etter noen hundre meters gåing slapp det litt. Deretter ble det av og på med kramper, gange og sakte jogg helt til 39 km. Da hadde også 3.15-ballongløperne passert meg for lengst. Jeg så på klokka og ante at sub 3.30 var innen rekkevidde. Men da kunne jeg ikke gå mye siste tre km. Jeg vraltet og spasmet meg bortover. Passerte 40 km og stoppet ikke for å drikke. Nå hadde jeg blod på tann. Det gikk ikke fort, men jeg var løpende og nesten krampefri i dersom jeg vraltet på riktige måten. 1 km igjen og inn på oppløpet. Titusenvis av mennesker langs oppløpet hoiet og skrek navnet mitt ( det sto jo på startnummeret). Jeg så på klokka. 3.29. Jeg så målseilet, men det var litt igjen. Jeg måtte gire opp. Det gikk. Men foten sviktet litt og vandret dit den selv ville. Merkelig følelse. Jeg kom i mål. Trykket på klokka som da viste 3.29.56. Ja. Jeg klarte da det, selv om det egentlig ikke betydde så mye. Jeg var glad for å komme i mål. Glad for å være ferdig med slitet. Glad for at jeg ikke brøt etter 30 km.

 

Folkefest

For en fantastisk stemning det var langs løypa. Arrangøren anslo at det var ca 1 million tilskuere langs traseen. Det var dj's, perkusjonister,  korps og musikere for hver km. Folk heiet og ropte navnet mitt. Backet meg opp da jeg vraltet meg fremover. Små barn ba på high fives, drops, sjokolade og appelsiner. Dette var folkefest!

 

Etter målgang fikk jeg omsider stavret meg tilbake til hotellrommet. Takk og pris for at det lå så nære. Der var Sindre og Geir Arild. Jeg forventet hånlig latter. Det viste seg derimot at Geir Arild også hadde gått på en skikkelig smell. Noen kilometer senere enn meg riktignok, men etter å ha ligget godt under 3.00-skjema til nesten 35 km kom han inn på 3.24. Det er ikke en liten sprekk .

Sindre derimot, leverte dagens negative splitt. Første halvdel på 1.28 og andre på 1.22!!!  Sluttid på 2.50 og soleklar ny pers.

 

Hehe. Ikke vanskelig å se at jeg fikk litt problemer ved 25 km, og at det stoppet litt opp etter 30.

 

 

Vel vel. Da gikk det ikke. Jeg gjorde et forsøk. Grunnlaget var for dårlig, langturene for få. Som jeg fryktet. Beina tålte ikke mer enn 30 km i 4.15-fart. Men det var uansett en herlig opplevelse nå i etterkant. Siste 15 kilometrene var ikke spesielt behagelige. Men det er alltid en mestringsfølelse å kjempe seg til mål, selv om det ikke ble noe tidsjag å snakke om. Det var mer snakk om å komme seg til mål for å bli ferdig og slippe alle plagene. 3.30-grensa ble mer en mental greie der og da.

Jeg fikk ingen medalje etter målgang.
Jeg fikk en lærepenge....

 

 

Ga det mersmak? Tja, njæ.... tjo. Men det krever litt. Ved neste forsøk skal jeg i så fall være bedre forberedt på å komme under 3.00. Men det blir ikke i år. Det kan fort bli noen år til neste maraton.