Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng


Tidlig vår, isløsning og snøsmelting har gitt terrengløperen i meg noen utfordringer tidligere år. Utfordringer bruker jeg ofte og skygge unna, jeg lider jo av både konfliktskyhet, prestasjonsangst og konkurransevegring :-). Våren har for meg stort sett bestått av lengselsfull løping på tørr og fin asfalt og ulike dekker på friidrettsbaner rundt omkring.

Men nå spørs det om ikke også Landdistanseløperen blir å finne løpende i ei bløut og vårkald myr midt inni skaugen i Land. Det er jo ultra-trail som står på menyen dette året, og da må man ut i skaugen så fort det er farbart med joggesko.


Jeg fikk et par neoprensokker i julegave av min svoger. Som tidligere fluefisker har jeg kun vært borti dette i sammenheng med neopren vadebukse og vadesko. Men jeg mener også å ha lest et tidligere blogginnlegg av Krampegammelen om bruk av slike sokker til lange løpeturer i kaldt og vått terreng.



Jeg har egentlig aldri hatt noe problem med våte og kalde føtter under mine terrengturer, men det henger kanskje sammen med at jeg ikke løper i blaute løyper når det er rundt frysepunktet. De turene jeg har hatt, har det fungert greit med et par ullsokker av type standard Ullvang eller lignende. Jeg har blitt kald, men jeg løper meg stort sett varm igjen i de litt mer tørre partiene.Turene har også sjelden vart i over en time.

Denne treningsvåren bør fortone seg litt annerledes. Nå er det timesvis med terrengløping som gjelder, Dersom det blir tid til det. Langturer på over to timer har blitt nedprioritert i vinter. Men nå begynner desperasjonen å komme, så nå må jeg få til noe skal jeg komme meg noenlunde helskinnet gjennom ultrabirkens 50 kilometer på kuperte stier i fjell og skaug ovenfor Lillehammer.

Tilbake til sokkene. Jeg fikk dem til jul, og testet de resolutt en times tid på stuegulvet. Det var klamme saker!  Litt tjukke og klumpete. Siden har de ligget i nederste skuffen i garderobeskapet sammen med noen gamle belter, en caps, gamle ullsokker, bukseseler og gamasjer.

I går kveld ble de revet løs fra sin dvale og tredd på føttene igjen. Snøen oppover lia mot Attjern så ut til å være forduftet, iallefall i de litt mindre skyggeutsatte områdene. Jeg antok terrenget fortsatt var ganske bløtt, med iskaldt bekkevatn sildrende både hist og her. Ypperlige forhold for å teste neoprensokkene med andre ord.




Så fort ungene hadde inntatt kveldsmodus satt jeg på trappa og snørte på meg mine terrengyndlinger, Innov-8 x-talon 212. I det jeg smatt føttene nedi skoa, var jeg glad for at disse skoa er bittelitt i største laget. Sokkene skaper et behov for å gå opp en halv størrelse i sko. I det jeg bykset bortover stien kjente jeg raskt at det var litt trangere om saligheta for tærne. Dette kan bli en liten gnagsårutfordring tenkte jeg, og løp videre i retning blåstien. Først etter halvannen kilometer, rett nedenfor Leirbekk, fikk jeg anledning til å plumpe skikkelig ned i blaut myr. Det tok kanskje 10-15 sekunder før jeg kjente kulden omringe foten. Jeg kjente meg våt, men det gikk fort over og jeg jumpet videre oppigjennom. Vårbekkene og blauthølene ble tettere oppigjennom, og jeg erfarte at sokkene egentlig ble bedre og bedre jo blautere jeg ble. Over Attjernsmyra vasset jeg i iskaldt myrvatn til midt på leggen uten å merke særlig ubehag. Det var ingen lang runde jeg var ute på, så etter ei mil var jeg tilbake utenfor heimen.



Undersåttene var noe såre, noe som gav meg litt betenkeligheter med å løpe mange timer med de. Men sårheten var der fra gårdagens hardøkt på asfalt med et par syltynne racere, så jeg tror ikke det var neoprensokkenes feil.

Den største overraskelsen skjedde når jeg vrengte av meg sokkene og gikk inn. Som regel så unngår jeg å tråkke fore mye rundt omkring  huset etter løpeturer, da det lager litt udelikate fotavtrykk rundt omkring i huset. Denne gangen var beina helt knuskandes tørre! Før jeg tok dem av meg trodde jeg at jeg skulle avdekke et par skrukkete undersåtter, men den gang ei. Dette var jo luksus.

Konklusjonen min er at sokkene er særs gode i bløtt terreng, men ikke særlig behagelige å løpe med i tørr tilstand. Jeg er usikker på hvordan de er etter en tre-fire timers tur, men denne turen har gitt meg tro på at det også kan fungere, dersom skoa er romslige nok.




Kommentarer

  1. Hehe, Roger. Du er ikke den første som har undervurdert de klomsete neoprensokkene som ikke har fasong. Men for meg er de de helt overlegent best ved løping i vått terreng med kaldt vann. De fungerer best etter første plumping, så let gjerne opp en søleputt tidligst mulig på løpeturen. Da vil også løpeskoene utvide seg litt og det blir mindre trangt i skoa. Ellers er det mye luft i stoffet, så sokkene tar mye mindre plass enn man tror. Du stiller spørsmålstegn ved langvarig bruk, og det har jeg veldig gode erfaringer med. I tillegg til terrengturer mens vannet er kaldt har jeg et andre bruksområde for neoprensokkene: Ultraløp, for eksempel Marka24 midt på sommeren. Det er varmt, men sokkene – som klister seg til foten som et compeedplaster – beskytter veldig bra mot blemmer. Det er derimot lurt å holde sokkene våte/halvvåte hele tiden, da fungerer det best (omvendt av i andre smmenhenger der man unngår å plumpe i vann).

    Hilsen OptimistGammeln http://optimistgammeln.blogspot.no
    (tidligere KrampeGammeln)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei. Takker for svar fra en gammel ringrev I ultrabransjen. Jeg gleder meg til å plumpe jevnt og trutt med de neoprensokkene videre fremover mot sommeren. Og jeg har fått med meg at du har dreid bloggnavnet ditt fra krampe- til optimistgammeln. Men jeg ser også at du er tilbake i ultrasporet igjen, om enn ikke I tetbildet... :-)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.