Skummelt mye løping

Prolog:Dette innlegget tok litt av når jeg skrev det. Det har nok blitt satt på spissen, og jeg forsøker først og fremst å belyse et tema med å skildre mine treningsdager og tanker omkring dette. Jeg bruker meg selv litt vel hardt, og jeg blir litt vel ensporet i min allostatiske tilnærming og harselerer litt med begrepet symptombehandling og forguder litt vel mye kognitive egenskaper. Samspillet mellom kropp og sinn er uansett vanskelig å gradere, men jeg mener jo at jeg er inne på noe vesentlig, ikke bare når det gjelder løping og prestasjonspress, men for veldig mye sykdom generelt. Vel. Lykke til med lesingen. 

Jeg trener etter lysta. De siste åtte åra har mengden stort sett alltid vært mindre enn lysta. Sulteforing med andre ord. Det er på en måte greit. I denne fasen av livet er det mange ting som skal prioriteres og treninga må puttes inn der det er tid til overs. Uansett, to ukentlige økter mener jeg skal prioriteres på linje med mange andre gjøremål. All løping utover det må puttes inn der det faller seg mer eller mindre naturlig. De to faste ukentlige øktene fordeles på en ukekveld og en helgemorgen. Eksempler på andre innimellom-økter kan være:

•  rett etter jobb (før barnehagehenting og/eller middag)
•  løping til og/eller fra jobb
•  under og etter frisklivsøkter på jobben
•  mellom dagjobbing og kveldsjobbing dersom det er på kalenderen.
•  løping til og fra besteforeldrebesøk. 
•  de gangene jeg er alene hjemme (les: ulike "mor og barn-treff")

De siste årene har treningsmengdene ligget på ca 30 kilometer i uka. Det har blitt 2,8 økter i uka i snitt. 

Denne sesongen derimot så har noe endret seg. Et av mine første innlegg handlet om høydeopphold og hvilke effekter dette hadde på en utøver/mosjonist. Jeg kritiserte høydeopphold for å ha minimal fysiologisk effekt på de typiske utholdenhetsegenskapene som er avgjørende for gode løpsprestasjoner. Derimot så jeg en rekke andre positive effekter av høydeopphold, for både mosjonister og toppidrettsutøvere. Blant annet placeboeffekten. Før turen til høylandet i Kenya skrev jeg: 

"...placeboeffekten gjelder også for høydeopphold blant idrettsutøvere. Har de trua på at oppholdet har effekt, så får det effekt. Og det på grunn av en rekke årsaker; de gleder seg, de ser frem til det, de vil ha det beste grunnlaget før oppholdet starter, de vil få ut mest mulig av det, de har ryddet plass til det, de prioriterer det høyt, de vil videreføre det gode arbeidet de har gjort i høyden.

Med ett er hele sesongen reddet på grunn av høydeoppholdet. Og kanskje placeboeffekten kan ta skylda for det meste av det. En effekt som er veldig vanskelig å få frem ved trening i de vanlige hverdagslige løypene. Det er bare å glemme!

Det som er så utrolig bra er at denne placeboeffekten også fungerer på supermosjonister som oss. Jeg er veldig godt klar over at den fysiologiske effekten av høyden på vårt 10-dagersopphold for det meste er negativ. Så slikt sett er ikke det en direkte placeboeffekt. Jeg og Geir-bror hadde hatt langt større effekt av å trene skikkelig godt 10 dager hjemme i Norge.
Men fy flate som vi gleder oss! Dette ser vi frem til. Og vi skal ikke møte opp der i dårlig form. For første gang i våre karrierer topper vi formen til jan/februar. Vi har et håp om å løpe ihvertfall noen kilometer sammen med kenyanske toppløpere. Dermed har høsten og tidlig vinter nå vært gode treningsperioder. Og nå som alle vet at vi har vært på "høydetrening" i Kenya, så har vi prestasjonspress til sommerens konkurranser"

Nå har det gått et par måneder siden høydeoppholdet i Kenya, og løpssesongen er rett rundt hjørnet. Jeg kan nå skrive under på at det jeg har sitert meg selv på ovenfor er i ferd med å skje. Jeg har løpt mer enn før. Den siste tiden har jeg faktisk løpt mye mer enn før. Forrige uke var jeg oppe i 88 kilometer. Det er nesten sammen mengde som da jeg var i Kenya. Jeg regnet litt på hvor mye ukesnittet er på så langt i år. Det er ikke avskrekkende mye blant løpere, men det dreide seg om akkurat 50 kilometer/uke i snitt. Det er nesten dobbelt så mye som tidligere for meg. Dette merker jeg. I positiv forstand. Formen har blitt bedre, og øktene går både fortere og lettere enn før. Men...jeg begynner å få tanker om gode tider på både ti-kilometer og halvmaraton. Av god gammel vane fabler jeg kanskje om litt vel gode tider.

Det er skummelt! 

Det nærmer seg en slags mentalitetens hovmod. En egenskap eller følelse som faktisk er listet opp som en av de syv dødssynder. Hovmod innebærer en altfor høy vurdering av en selv og en stor selvhevdelse,det  motsatte av ydmykhet. Hovmod står for fall. Dersom så er, hvordan kommer jeg til å falle? Eller finnes det noen form for sekundærforebyggende tiltak som bør igangsettes fortere enn svint? Jeg bør ha gode kunnskaper om sekundærforebyggende tiltak, dette er jeg jo proff på. Men... "du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør" er et ordtak som er litt gjeldende for meg i denne sammenhengen. 

Det er flere måter "å falle på" utover våren. Jeg kan bli syk av kortere eller lengre varighet, jeg kan dra på meg en belastningsskade eller en akutt skade, jeg kan bli "hindret" av andre prioriterte gjøremål. Dette er meget velkjente, og mer eller mindre troverdige, unnskyldninger blant mosjonister.

Setter man dette hovmod/prestasjonsangst-syndromet inn i en allostatisk (les: helhetlig) tilnærming så er det interessant å se på hva som foregår i det ubevisste nerve- og hormon- og immunsystemet mellom følelseslivet (les:prestasjonsangsten) og potensiell sykdom/skade/lyte. Det er ikke tilfeldigheter at sykdom/skade/lyte oppstår når det gjør. Det er ikke ren fysiologi som er årsak til sykdom. Det er et superkomplisert samspill mellom det autonome nervesystemet, nervus vagus, hormoner, immunsystemet og våre erfaringer, tanker, følelser og handlinger i det som nokså enkelt kan kalles “psyko-nevro-endokrino-immunologi” (PNEI). 

Allostatisk likevekt: Når livet er i balanse, og det som "nærer" er større enn det som "tærer".
I slike situasjoner er vi langt mer robuste mot sykdom. 

Allostatisk overbelastning. Når livet går dårlig. Det som "tærer" har blitt større enn det som "nærer". I slike situasjoner spiller ikke hormonsystemet på lag med oss, immunforsvaret svekkes, nervesystemet tolker og gir signaler ut i kroppen på en annen måte. Vi blir mer sårbare for sykdom. Det som ligger under overflaten kommer opp.
Lysbilder hentet fra Linn Getz, NTNU. 

Som student ved NIH ble jeg betatt av faget helsepsykologi, med en ganske så bombastisk foreleser som gang på gang slo til med sitt livsmantra "all sykdom er psykisk". Dette utsagnet har festet seg til meg siden. Nå har det riktignok blitt litt mer nyansert etter 10 års jobbing i (folke-)helsevesenet, men med teorien rundt PNEI så har jeg fått litt mer kjøtt på det beinet. For de som er litt interessert i dette kan se lysbilder fra en presentasjon om diabetes og multimorbiditet ved NTNU her. I bloggverdenen er det den såkalte medielegen Henrik Vogt som har studert dette fenomenet litt nærmere. For de som ikke er helt overbevist om bloggeres troverdighet og evne til kildekritikk, kan se nærmere på denne linken til tidsskriftet for den norske legeforening

For mitt vedkommende., og i den situasjonen jeg nå er i så vil for eksempel ikke en strekk i leggen kun være et resultat av for flate sko, asfaltløping, korte intervaller og for stort mekanisk drag i leggmuskulaturen, det hele er et komplisert samspill og økt sårbarhet kanskje først og fremst på grunn av et for høyt press på meg selv. Dette presset slår ut i en eller annen form for plage slik at jeg blir hindret fra å måtte møte det presset. Eller kanskje ikke hindret fra, men at jeg får slippe.... Er det det jeg egentlig vil? Hvis så, hvorfor trener jeg, og hvorfor har jeg økt treningsmengdene det siste halvåret? Livet er komplisert...

En slik allostatisk tilnærming er viktig både i forebygging og behandling av sykdom/skade/lyte. Hva kan jeg gjøre for å unngå å bli skadet nå som jeg er i god form og kan oppnå gode resultater? Dersom jeg tror faren for å få strekk er stor (jeg fikk jo en i leggen før Birkebeinerløpet og Dokkarunden i fjor høst) så kan jeg gjøre en biomekanisk tilnærming og passe på å tøye leggen og drive eksentrisk styrketrening. Jeg kan holde meg til sko med god demping og god hæloppbygging. Jeg må unngå kortintervaller i høy fart på hardt underlag. Hvis dette fungerer, men at jeg fortsatt setter for stort press på meg selv så vil det antageligvis dukke opp sykdom/skade/lyte en annen plass. Kanskje jeg blir forkjølet eller noe. Noe som slettes ikke er uvanlig i supermosjonistsammenheng for å dempe presset på seg selv. 

Jeg kan altså rette tiltakene mot de potensielle skadene eller sykdommene som kan treffe meg. Det blir på en måte symptombehandling og kan fort bli et skudd i blinde. Tar jeg ikke det onde ved roten (les: selvpåført prestasjonspress) så vil jeg på en eller annen måte bli hindret fra (hindre meg fra) å få ut mitt potensiale og realisere mine høye forventninger. 

Dermed retter tiltakene seg mot meg som person, tiltakene går fra å være symptombehandling til å bli kognitiv atferdsterapi. Jeg må gjøre noe med meg selv. Ikke gjøre noe med kroppen, men med egne tanker, følelser og forventinger. 

Det er alltids litt tyngre å jobbe med seg selv. Det er ingen quick-fix. Det handler ikke om eksentrisk styrketrening på leggmuskulaturen. Det er å drive helsefremmende arbeid på seg selv. Og den jobben vil komme hele kroppen til gode.  Den vil gi mer næring og mindre tæring.