Nike Alphafly - dråpen som får begeret til å renne over?

Vi har merket oss debatten. De stadig økende kritikerne, men også de stadig økende tilhengerne.

Nike Vaporfly

Har en gradvis indoktrinering gjort oss blinde? Eller lar vi det forbigå i stillhet fordi vi nyter av godene selv?



Løpingen. Den reneste formen for fysisk aktivitet. Den enkleste av alle idretter. Den standardiserte og naturlige. Nå er også denne enkle og globale idretten, hvor alle konkurrerer på samme premisser, besudlet av kapitalistenes grådige klør.

En idrett hvis rekorder og prestasjoner kan måles og sammenlignes fra hundre år tilbake i tid hvor som helst i verden.

Er det slutt?



Sko er først og fremst skapt for å skåne foten og fotsålen mot underlaget. Det var formålet for 200 år siden, og det er fortsatt formålet i dag. Det er den grunnleggende likheten. Først på begynnelsen av 70-tallet eskalerte utviklingen, først og fremst såleutviklingen. Bill bowerman revolusjonerte løpeskoverdenen med sin Nike waffle-shoe. Ideen hentet han fra konas vaffeljern en søndags formiddag. Nike Cortez, lansert i forkant av sommer-OL 1972, ble en "game changer", og første gangen det ble brukt EVA (ethylene vinyl acetate) i sålen for å beskytte mot støt, og samtidig gi en "sprettende" effekt tilbake. 
Oppbyggingen av Nike Tailwind.
Deretter skjedde det en rivende utvikling fra mange skofabrikanter, og man fikk utallige varianter av dempematerialer og metoder. Inn kom også ulike stabiliserings, og pronasjons-funksjoner. Alt dette i takt med joggebølgen utover 70-tallet, og ikke minst, i takt med de økende antall løpeskadene som oppsto. Kanskje ikke skader som følge av dårlig underlag og skotøy, men som en følge av hundretusenvis av utrente løpere som startet opp "too much, too fast". Her så skofabrikantene sitt snitt til å "redde" løperen med sine dempende såler og støttende strukturer. 

Videre på 70-tallet kom også funksjonen med det vi de siste årene har begynt å kalle "drop". Altså at sålen er noe tykkere på hælen enn forfoten. Det gav best demping der vi trengte det som mest (samtidig som det tillot oss å lande enda tyngre på hælen...), og samtidig avlastet akilles og ga oss en tilsynelatende mekanisk fordel med en mer foroverlent holdning og en raskere og smidigere overgang fra fotisett til fraspark.

I 1979, fortsatt med Nike som spydspiss i utviklingen, kom Nike Air Tailwind, med innebygde luftputer innbakt i EVA-mellomsålen (men det var først i 1987 at gassbobla ble synlig gjennom air max-skoene). Asics sin gelepute kom i først i 1986.

Gjennom 90-tallet og godt ut på 2000-tallet var det ingen revolusjonelle endringer på skofronten, men på grunn av en økende velstand og økonomi ble det større variasjoner blant skoene. Det var ikke lenger nok med kun et par joggesko. Du hadde tunge støttende solide mengdetreningssko for de rolige og lange turene, snertne intervallsko for litt mer fart, og "stafettskoene" eller racing flats for de virkelige fartsfylte seansene. For de "raske skoene" var vekt, løpsfølelse og kontakt med underlaget sentrale stikkord.

Utover 2000-tallet kommer motvekten til 70-og 80-tallets dempe- og støttesystemer. Natural running får sin oppblomstring, først gjennom, nok en gang, Nike Free, etterfulgt av den noe mer radikale Vibram five fingers. Midt oppi dette hamstret løperne boka til McDougall, "born to run".

Det frie markedets rivalisering skaper en sterk trang til å fornye og overgå. Klarer du ikke det må du endre og sette ny kurs. Variasjonsmulighetene for minimalistiske sko er noe begrensende, så nå kom det nok en motkraft. Maksimalisme. Hoka One One. En liten periode sto minimalistiske vibram five fingers og maksimalistiske Hoka One One Bondi side om side i butikkhyllene... Hoka var fortsatt litt betatt av minimalismen da de hadde liten drop. Hoka-skoene kom i kjølvannet av en økende ultraløpebølge og ga maksimal beskyttelse for de ultralange løpene. Samtidig dro de utviklingen ett hakk videre med å klare å kombinere god demping med lett vekt. Materialet i mellomsålen ble stadig lettere. Nå fikk vi svære dempende sko med en vekt som nesten kunne konkurrere med racing flats.




Hoka One One Bondi. Den første skoen til Hoka skapte stor oppsikt. 
En ny joggebølge hadde vokst frem, og som en kaskade av gjensidig påvirkning dro det seg til med flere løpere, kraftigere markedskrefter og økt mediafokus. Maraton, selveste Formel 1-distansen av gateløpene økte kraftig i popularitet. Maraton hadde lenge vært kjent som en skikkelig manndomsprøve, og det fulgte med stor ære og vinne et av de store maratonløpene.Med økt popularitet og økte markedskrefter skjøt premiepengene også i været. Dubai maraton kunne i 2018 skilte med hele 1,8 millioner kroner i rene premiepenger til vinneren. Dette bidro til et viktig element. Øst-Afrikansk interesse. Frem til 2003 hadde et vell av ulike nasjoner hatt "verdensrekorden" på maraton. Men etter Paul Tergats 2.04.55-løp i Berlin i 2003 er verdensrekorden på maraton kun holdt av løpere fra øst-afrika, eller rettere sag kun fra Kenya og Etiopia. Å løpe seg vekk fra fattigdom har blitt en utrolig viktig motivasjonskilde til utallige løpere fra det øst-afrikanske høylandet.

Haile Gebresselassie og Wilson Kipsang løp tidene videre nedover, og da Dennis Kimetto løp under 2.03 i Berlin i 2014 var et solid prosjekt i emning. Kimetto løp i Adidas Boost, med sin nye skumteknologi.
Øst-afrikanerne har dominert maratondistansen fullstendig de siste 15 årene. Og i en periode var Adidas-skoene på toppløpernes føtter. 
Nike hadde sett seg lei på overrepresentasjonen av Adidas-sko i de mange elitefeltene på de store maratonløpene rundt omkring i verden. De følte nok igjen for å sette skapet på riktig plass. EVA hadde vært i sålen på joggesko i snart 50 år. Det var billig og hadde gode dempende egenskaper. Adidas med sin Boost-såle var de første til å ta såleteknologien et hakk videre. De fikk mye oppmerksomhet og tok for seg i markedet.

Nike ville ta alt noen hakk videre. De ville sprenge grenser. Med noen solide maratonsluggere i sin Nike-utøverstall var jakten på sko-hegemoniet og to-timersgrensa i gang. Hva var vel bedre enn at folk kunne assosiere Nike med å bryte totimersgrensa på maraton? De hentet inn ekspertise på treningsfysiologi og mekanikk og kom frem til at en ny type skum, Pebax, hadde enda bedre egenskaper enn EVA. Det gikk på at effekt-tapet var mindre. Der EVA ga tilbake 65-70% av energien , gav boost tilbake 70-76%. Nike var med i utviklingen av en ny type Pebax-skum, som skulle gi enda mer tilbake til løperen. Med denne skumutviklingen begynte lettere og mer sprettende mellomsåler å poppe opp i både gamle og nye merker. Saucony med sin Everun, Reebok med sin Floatride Energy, Hoka med sin Profly X, Brooks med sin DNA Loft, Asics med sin FlyteFoam osv.

Nike var på trappene av noe stort og revolusjonerende, igjen. De hadde noe på gang med sin Nike Zoom Streak. Med sin Nike Zoom Streak 4 vant Eliud Kipchoge Chicago marathon i 2014. Og hvem glemmer vel Berlin maraton i 2015 hvor samme mann vinner, men hvor skosåla er på god tur ut av skoen. Det var en prototype av Nike Zoom Streak 6.


Eliud Kipchoge stormende inn mot mål i Berlin 2015 med skosålene slengende rundt anklene. Han sa selv etter løpet at verdensrekorden glapp på grunn av dette. 
Med en prototyp av Nike Zoom streak 6 på beina til Kipchoge i Berlin i 2015 var kanskje Nike litt ute å testet grensene ved IAAFs regelverk hvor det blant annet står følgende i regel 143: 


“any type of shoe used must be reasonably available to all”

 En prototyp av en sko vil ikke være tilgjengelig for de fleste. Men da sko frem til nå ikke har hatt avgjørende betydning for resultatet ble det kanskje ikke viet særlig oppmerksomhet. For i samme regel står det også skrevet:


 " shoes must not be constructed so as to give athletes any unfair assistance or advantage”. 

Så lenge skoene ikke utfordret sistnevnte setning, så var ikke fordelen ved å løpe med prototyper av sko særlig nevneverdig. 

Det var før Nike lanserte sitt storslagne prosjekt "Breaking 2". Nike air Zoom Streak ble forkastet og erstattet av den nye vinen, som kommer til å revolusjonere løpeverdenen i årevis fremover, nemlig Vaporfly. Gjennom solid teknologisk ekspertise, markedsføring i verdensklasse og the GOAT i løpsverdenen, Eliud Kipchoge i utøverstallen klinte de til med et ikke offisielt maraton på 2.00.22 på Monzabanen høsten 2017. På føttene hade Eliud Vaporfly 4%, med en ny såleteknologi som skulle føre til "breaking2", noe det nesten gjorde. Vaporfly hadde en såle blandet av en ny type Pebax-skum og karbonplate. 

Forventningene var store da Eliud sto til start under Berlin maraton i 2018, med de samme skoene på beina. Han taklet presset og smadret gjeldende verdensrekord fra Dennis Kimetto (2.02.57) med 1.18. Ett minutt og atten sekunder. Et slikt byks hadde ikke verden sett siden australieren Derek Clayton slo til med 2.09.36 i Fukuoka i 1967. 51 år tidligere. Folk gikk mann av huse for å skaffe seg disse skoene så fort de ble sluppet på det åpne markedet. 


Alle skjønte at Nike ikke ville gi seg på 2.00.22. Skoutviklingen fortsatte med ulike prototyper.  Først Flyprint og etterhvert next% som Kipchoge løp London Maraton med i 2019. 



Med vaporfly-skoen hadde Nike utvilsomt skaffet seg verdensherredømme på joggeskofronten igjen. Vaporfly var på alles lepper, og etterhvert på ganske manges føtter.


Rekordskredet på gateløpene høsten 2019 sier litt om effekten av Vaporfly next%:


  • September-19: Halvmaraton menn. Geoffrey Kamworor spretter inn til 58.01 og senker verdensrekorden med 17 sekunder langs vindfulle gater i København
  • Oktober-19: Maraton damer. Mary Keitany knuser den antatt uknuselige verdensrekorden på maraton satt av Paula Radcliffe. Mary Keitany løper inn til 2.14.04, 1,21 min raskere enn Radcliffs rekord satt 16 år tidligere. 
  • November-19: 15 km damer. Letesenbet Gidey fra Etiopia smadret den gjeldende bestenoteringen med hele ett minutt og 17 sekunder med sitt 44.20-løp i kuperte Zevenheuvelenloop i Nederland.
  • Desember-19: 10 km menn. Joshua Cheptegei dundrer inn til 26.38 i Valencia og senker verdensrekorden med seks sekunder. Cheptegei løp helt alene over halve løpet. 


I tillegg kommer alle nasjonale rekorder, og utallige forbedringer satt av løpere i Vaporfly. Sondre Norstad Moens rekordløp i Fukuoka desember 2017 var nesten på sekundet 4% bedre enn hans forrige PB på maraton. Dette var hans første løp i Vaporfly 4%...


Er nå dette de egentlige verdensrekordene?
Er de satt av løpere som er bedre løpere enn de som hadde rekordene fra før?
Kan dette være lov? 
Bør dette være lov?
Gir skoene løperne en for stor fordel rent mekanisk?
Er dette teknologisk doping? 
Hva med svømmedraktene, de ble jo forbudt?


IAAFs regel nr 143 trekkes frem i diskusjoner verden over. 


IAAF ble satt på saken i oktober 2019. For to måneder siden. Planen var å komme med et svar nå i desember på om Vaporfly er i strid med regelverket, og/eller om regelverket må endres. Saken har nå blitt utsatt til en gang i 2020, med begrunnelse om at de må gå skikkelig igjennom rapporten før de staker ut veien videre. 


Men hva skjedde 12. oktober 2019?



Jo, breaking2 second try. Nå relansert til INEOS 1:59 (ny hovedsponsor i tillegg til Nike). Eliud Kipchoges andre forsøk på å løpe under to timer under nok et uoffisielt maraton. En perfekt høstmorgen i Wien kunne de interesserte av oss følge med på at Kipchoge løp inn til 1.59.40. Og det lekende lett. Men hva hadde han på beina? Det var ikke Vaporfly. 


Det var et monster av en sko. Nå døpt Nike Alphafly. Den satte Vaporfly i skyggen, både resultatmessig, konstruksjonsmessig og utseendemessig. 


Bryter man opp sålen finner man et virvar av skummaterialer, tre karbonplater og væskefylte blærer i et intrikat mønster fra hæl til forfot. Og tykkelsen overgår den mest maksimalistiske Hoka-skoen. For mer detaljer omkring oppbyggingen av AlphaFly skoen, ta en kikk her


Oppbyggingen av Nike Alphafly



Med Alphafly tror jeg begeret er i ferd med å renne over. Her er den mekaniske fordelen så stor at regel 143 " shoes must not be constructed so as to give athletes any unfair assistance or advantage” helt klart blir brutt. Vi nærmer oss faktisk karbonbladene til Oscar Pistorius. 


At Kipchoge løp med prototypen av Alphafly i Wien er helt greit. Det vil aldri stå som et offisielt resultat. Men vil vi komme til å se denne skoen i offisielle løp? Tør Nike å sette denne i produksjon? Vil vi få lov til å konkurrere i den? Hvis så, ønsker vi å gjøre det? Vi vil løpe raskere, selv om vi ikke er bedre løpere?


Det blir spennende å følge utviklingen. Og ikke minst...hvilke sko vil jeg ha på beina da jeg på død og liv skal forsøke å løpe under 3 timer under Frankfurt maraton i oktober 2020?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng