2014 så langt: Pappaeufori, migrene, akillestendinose, langrenn og nye flytebrygger.

Det er lenge siden jeg har vært så spent på jule- og nyttårsfeiringa. Ikke pga pakkene under treet, men pga en litt "spesiell" timing av vårt tredje barn. På forsommeren slo jordmor fast at terminen skulle være 2. januar. Skulle det bli julefeiring på fødestua? Eller kanskje jeg måtte ta med meg fyrverkeri som en del av håndbagasjen?

Selv er jeg født i november og var klassens yngste ( i tillegg til at jeg var sist i alfabetet...). For det første er det ganske gørt å være det de første 20 årene av livet. For det andre sier statistikken en del i forhold til når på året man er født. Barn født tidlig på året opplever i større grad mestring av skole og idrett enn de som er født sent på året.

Men terminen kunne vi ikke gjøre noe særlig med. Har man gjort A må man saktens bare forholde seg til det som skjer videre.

Når vi ikke hadde noen mulighet til å styre nedkomsten måtte vi til en viss grad helgardere oss på begge sider av årsskiftet. Vi klarte å sanke flere gode argumenter for å bli født i 2013. Vi bor i ei ikke så altfor stor bygd og 2013 var et barnerikt år i bygda. Det vil si mange klassekamerater i nærmiljøet. Et søskenbarn og en tremenning kom også til verden her i Fluberg i 2013. Men jeg unner virkelig den lille frøkna å bli født tidlig på året, sånn rent sosialpsykologisk.

Som tidligere skrevet, har jeg ikke noen bestemte prestasjonmål for 2014. 2014 blir et år hvor jeg må regne med å nedprioritere løpinga innimellom. Til tross for dette har jeg trent jevnt og bra gjennom hele siste kvartal av 2013. Med et godt grunnlag tidlig på vinteren skal jeg kunne komme meg greit igjennom en periode på nyåret med litt mindre trening.

Jula kom og magen til den vordende forble stor. På en ultralyd lille julaften ble det vurdert om fødselen skulle igangsettes ved termin dersom intet hadde skjedd til da. Veksten på den lille frøkna hadde nemlig avtatt litt de siste ukene. Romjula gikk og jammen gikk ikke nyttårsaften også. Fyrverkeriet ble avfyrt på vanlig måte midt på jordet hos svigers. Jeg hadde trent godt hele romjula og gjennomførte en hard 18 km på nyttårsaften. Vi hadde ny ultralyd den 2. januar. Og jammen ble det ikke satt i gang rett etter den. Det som kanskje bør bemerkes i dette blogginnlegget er at både far og jordmor er en av få løpebloggere i distriktet. http://loepefrik.blogspot.no/  Vi lo godt når dette åpenbarte seg, og en litt engstelig far på fødestua fikk senket skuldrene med litt løpeprat. Det endte opp med at jeg møtte meg selv i døra og kjøpte runners world-bladet.  Noen timer senere kom lille Hanna til verden 2. januar 2014.



Vi fikk rigget til et "familierom" og jeg kunne være tilstede under hele oppholdet på barselavdelinga. Jeg hadde tidligere vurdert å ta med løpetøy på sykehuset, men dette ble valgt vekk en av de siste dagene. Da svigermor var på besøk, syntes hun det var fælt at jeg ikke fikk løpe mens jeg var der, og tilbød seg å hente noe løpetøy til meg. Jeg takket nei. Det føltes litt vel desperat. Samtidig så hadde vi jo andre ting å gjøre mens vi var der. Eller, for min del var jeg plaget med migrene nesten hele dag to. Da var jeg ikke rare hjelpa... Dårlig søvn trigger lett migrene for meg, og litt mindre søvn kommer det sikkert til å bli de første månedene....

Jeg har en ting å si om oppholdet på barselavdelinga på Gjøvik sykehus. At det går an å samle så mange gode folk på en plass! Leger, jordmødre og barnepleiere "pleide" mor, barn og far på en utmerket måte. Det oset av god kultur blant de ansatte. Slikt smitter! Noen dager etter hjemkomst så vi dette i nyhetene, og kunne si oss saktens så enige:
http://www.oa.no/nyheter/article7105556.ece 


Sludd og hælsmerter
Tre dager senere var vi hjemme igjen. Da var jeg ikke sen om å hive på meg tightsen. Nå hadde det gått fire døgn uten trening (med unntak av heftig trappegange på sykehuset).
Jeg satset på en ny "hurtig" Hadd økt, og antok at arbeidspulsen min nå lå litt høyere pga treningsoppholdet. Jeg gjennomførte derfor en 16 kilometer med stabil puls på mellom 150 og 155 (overgang sone 2-3). Halvveis i økta var det slutt på asfaltløpinga. Det kom inn ei skikkelig sluddbyge og føret ble vanskelig. Tempoet gikk ned der jeg klampet bortover i to-tre cm sørpe. Jeg holdt intensiteten oppe ut økta, men kvaliteten ble dårligere.

De siste to km merket jeg litt økte smerter i høyre akilles. Den som har murret siden sommerferien, men som jeg (smart nok...) har prøvd å ignorere gjennom høsten. Etter turen dro det seg mer til, og jeg skjønte fort at akillesen hadde blusset opp til et nytt nivå. Jeg angret tvert på at jeg ikke hadde tatt affære på et tidligere tidspunkt.Dobling av treningsmengder, lengre turer og flatere sko har visst satt spor i det som begynner å bli gammelmannslegger...

Diagonalgang helt til Carl Berner
Den verste ømheten gikk fort over, men jeg velger å forbli løpefri i noen uker. Jeg testet meg på en liten rolig 7 km-runde etter ei uke. Det gikk forsåvidt greit, men jeg begynte å kjenne smerter den siste km.
Snøen ligger rikelig på åsene omkring oss, så med to ukers permisjon i forbindelse med fødselen så fikk jeg permisjon fra permisjonen og testet hvordan hælen reagerte på diagonalgang ski. Jeg startet med friskt mot fra Aurlundssætra og stoppet ikke før Carl Berner.
 En halvhard 20 kilometer i litt trå og tung nysnø tappet meg for krefter, men hælen ble nesten litt bedre etterpå. Det var gode nyheter.

Plan for de neste ukene
  • Bruke spinningsykkel og romaskin før og etter jobb. Flaks at jeg jobber på et treningssenter og et fysikalsk institutt.
  • Gå på ski på kveldstid og helg. Flaks at det nettopp er åpnet ny lysløype på Bergegarda skistadion kun få kilometer unna, og at Frisklivssentralen i Vestre Toten ligger 200 meter unna Raufoss Skistadion. 
  • Kjøre eksentriske tåhev evt tung langsom styrketrening på legemidlene for å øke blodgjennomstrømming og styrke muskulatur sener.
  • Koste på meg noen flytebrygger av noen joggesko. Asics kayano har godt med hæl-tå-drop, god demping og pronasjonskile.  
  • Jeg håper på å smått begynne med korte rolige hælløpeturer i begynnelsen av februar ( fire ukers løpepause).

Det er lenge siden jeg har hatt sånne flytebrygger på beina. Kanskje derfor jeg også sliter med hælen... Men gode å ha på er de i alle fall. 
Det er godt at jeg driver med et Hadd inspirert opplegg om dagen.  For jeg tror det blir en stund til jeg kan løpe i konkurransefart med landing på forlot. 

Kommentarer

  1. Så bra at dere er så fornøyd med føde/ barselavdelingen på Gjøvik :)) Og det var artig at du kom tilbake med Runners World-bladet. Jeg måtte le litt da, haha.
    Det er fryktelig kjedelig med akillesen din da. Man blir så motløs når alt man vil mest av alt, er å løpe. Håper det går over når du får bedrevet litt alternativ trening og brukt "flytebryggene" dine. Og hils så masse :))

    SvarSlett
  2. Hei,

    Når du skriver hælløpeturer, hva mener du da? Fant fram til bloggen din vha intens "murring i akilles"-googling og jakt på det jeg helst VIL høre ;) Foreløpig kun murring - ingen smerter under selve løpingen - med beskjed fra naprapat om at jeg fortsatt kan løpe, men så lurer man jo på hvor mye og hvordan.. Ser at du har ignorert akillesplager siden i sommer, men kan du beskrive hvordan vondtene dine har vært? #fortsattpåjaktettersvaretjegvilha..

    Mvh Pia Wølneberg

    SvarSlett
  3. Hei. Med hælløpeturer mener jeg løpeturer hvor jeg fotisettet skjer på hælen og ikke på forfoten/midtfoten som jeg normalt gjør. Da unngår jeg den korte plyometriske strikkeffekten av akilles som jeg opplever som mest triggende for smertene. Normalt så ønsker man å løpe med denne strikkeffekten for å få "spenn" i muskulaturen og en eksplosiv snerten stegavvikling. Men med litt for stor økning i treningsmengder kan akilles bli litt overbelastet... da vil man oppleve murring eller en mer spontan betennelsesreaksjon.

    Mine akillesplager startet under sommerferien hvor jeg dro avgårde på ferietur kun med et par asics 33-sko (litt lavere drop). Jeg kjente da en murring i akilles, men tenkte ikke vesentlig over det, annet enn at jeg kastet de drittskoa (forrige året fikk jeg en strekk i selve leggmuskelen av de samme skoa og måtte avlyse hele høstsesongen). Jeg løp som normalt hele høste og tenkte at jeg ville konkurrere ferdig til og med hytteplanmila i oktober. Når sesongen var ferdig var ikke murringen særlig mer plagsom, det var litt smerter de første 2-3 minuttene på hver løpetur. Ikke noe annet. Jeg trodde at det skulle gli over når jeg trappet litt ned på treningsmengdene og roet ned farten på øktene.

    Men jeg opprettholdt god mengde i nov og des. Første uka i januar løpe jeg en hard 16km på asfalt og ble overrasket av ei skikkelig sluddbyge og løp 14 av kilometrene på slafseføre. Da blusset akillesen opp og var såpass vond at jeg haltet et par dager. Da skjønte jeg at jeg måtte roe ned og har siden det løpt svært lite, men gått mye på ski. Smerten ble borte etter noen dager, og jeg har trent tåhev hver dag. Nå har jeg ingen smerter i det daglige, kjenner en liten murring og tidvis litt stikking når jeg løper. Jeg er også litt stiv de første 10-15 skrittene på morgenen.

    Tunge eksentriske ettbens tåhev (60 kg på skuldrene) har ikke vært noe smertefullt den siste mnd.

    Var det svar godt nok?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, takk for bra svar! Tror jeg skal forsøke med ekstra vekt på eksentriske tåhev jeg også. Jeg har vært flink og gjort det to ganger til dagen i et par uker nå, og merker at jeg kan klare det med litt mer belastning. Men fytti så kjedelig det er!!!! Det begynner heldigvis å bli en helt ok del av hverdagsrutinen ;) Mvh Pia

      Slett
  4. Eksentriske tåhev er ikke kjedelig så lenge man kjenner at det har effekt. Det meningsfulle er sjeldent kjedelig. Graden av meningsfullhet kan vi mye styre selv, og på en måte snu opp ned på det. La tåhevingene bli mer interessante, så vil det også ha større effekt. Dette er en selvoppfyllende profeti. Tro kan flytte fjell og bedre akilles på en og samme tid.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Seiglivede myter om tredemølla

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.