Ahhh. Vårfornemmelser; vekk med lua, frem med tørr asfalt og stafettsko

Jeg velger meg mars!

Utsagnet over er for de fleste assosierbart til Bjørnssons velkjente "Jeg velger mig april". Bjørnson hadde egentlig intet valg. Han fikk beskjed om å skrive et dikt til en kalender som kun hadde igjen april som ledig måned. Dog passet april godt for Bjørnsson. For meg er kalenderen stort sett full, det er alltids plass til litt til, alle måneder passer meg egentlig ganske godt bare jeg velger å innta det positive sinn. Men det er lite krevende å velge meg mars.

Tidlig vårløsning
Endelig løsner det. Morgenlyset skinner gjennom gardinene idet klokka ringer kvart over seks på morgenene og gir seg ikke før Fantorangen har sunget nattasangen på NRK 3. Vannet er i ferd med å gjeninnta føringen i kampen mot is og snø. For første gang siden tidlig desember er det ikke en horisontal strek foran tallet på graderstokken. Til tross for mange minusgrader på morgenen tar sola skikkelig grep utover dagen og gir oss en tydelig påpekning om at snø og is er på synkende kurs.

Mars: Grå, tørr vegskulder, morgensol og friske intervallbein klare til
dundre bortover Ersrudflåa kl 07.15..

Og det beste av alt er i ferd med å skje.... Grå asfalt tvinger seg frem på veiene, den går fra å være blaut, svart og saltet til tørr, grå og med gode rester av grus og småstein etter vinterens strøing. Slik grus som er så fin å sladde på med sykkel (samt kjøre ta på...) Slik tørr asfalt med vinterens strøgrus er noe av det fineste vårtegnet, og kommer ofte tidlig i mars. Da røsker det skikkelig i løperleggene. De raske og lette stafettskoa letes frem fra kjelleren. Løpsjakke, refleksvest og lue byttes ute med løpsvest og pannebånd.

Asfalten langs riksveien er igjen artig å løpe på. Ferdig med hålkeføre med piggsko, glatte og nedsnødde vegskuldre, snøføyke fra lastebiler som ikke viker en tomme til siden og halvirriterte bilister som ikke blender ned (joda, jeg vet at man egentlig ikke skal blende for myke trafikanter, men det er vanvittig irriterende å ikke se en meter foran seg. Å stoppe opp er uaktuelt, det ødelegger kilometertidene...)

Riksveiens skuldre bærer meg igjen glad og lett med sin gråe og tørre asfalt med grus-strø. Kilometertidene siger nedover. Frasparket glipper ikke en millimeter. Vegvesenets små grå kilometerskilt innbyr igjen til kamper mot klokka, enten det er 15x500 metere, 10x1000 meter eller 8 km tempoløp.

Igjen kan jeg vurdere farten ut fra de hvite merkingene. To skritt per hvit kantstrek er rett i underkant av 4-blankfart dersom jeg løper med normal stegfrekvens. I fredag måtte jeg på med Asics "Nimbus-flytebryggene" da den forrige turen gikk med den lave asics 33-serien. Leggene merker utrolig godt den 4 mm lavere droppen!

Alt ligger til rette for å øke intensiteten på øktene, som ofte er anbefalt når man kommer over i mars måned. Det er snart på tide å snuse på sone fem igjen. I hvertfall smake godt på sone 4. Mange av vinterens hurtige langturer i høy sone 3 byttes ut med langintervaller i sone 4, rett rundt terskel. Litt på, litt under og litt over.

På åsen og i terrenget ligger snøen fortsatt god og tykk. Påske og fine mars- og aprilhelger gjør at skiene ikke blir pakket bort. Det blir noen familieturer og andre treningsturer der ski er det mest naturlige alternativet.

Landåsløpet
Det forrige innlegget handlet om konkurranser generelt og landåsløpet spesielt. Jeg gjennomførte rennet i relativ grei stil. Det var utrolige fine forhold med fem minus og knall blå himmel. Jeg tenker det var ca 20 i konkurranseklassa og ca 40 trimmere. Jeg mener å tro at det er en liten fremgang fra tidligere år.


Startskuddet går over et solfylt Bergegarda skistadion. Løperne er henrykte over strålende forhold. Løypene var kjørt med den nye sporleggeren og tilbakemeldingene fra løperne har aldri vært bedre. En stor takk rettes til løypekjører
Per Gulla i Fluberg skiklubb som holder på dag ut og dag inn for å holde løypene i Fluberg oppe gjennom vinteren
Foto: Elin Dunker

 Startskuddet smalt og de fremste kjørte i gang med voldsom staking. Her var det bare å sakke akterut først som sist. Jeg blir alltid litt oppkavet i starten av skirenn. Men jeg klarte nå å holde meg litt lavere i terrenget for å unngå "innbytterpuls".  Jeg fant en god rytme og de foran meg gikk sakte i fra meg uten at jeg lot meg stresse. De var langt bedre til å stake enn det jeg var. Men motbakkene er mange og lange i starten av landåsløpet, og pulsen lå litt høyere enn det jeg hadde avtalt på forhånd. Jeg lå jevnt i 170-172 de første fem kilometrene, noe som er høy sone 4. Det var 4-5 slag høyere enn "avtalt". Men jeg følte jeg holdt et jevnt sig, og ønsket ikke å bli tatt igjen av den jeg hørte noen meter bak meg. Innover myrene og opp til Vestrumsbygda gikk det lettere og jeg syntes løpet var overkommelig langt. Nå var jeg snart på ti kilometer og på toppen av løypa. Jeg hadde ingen foran meg, kun ei som kom pustende et par hundre meter bak. Nytt av året var at løypa var lagt nedom selve Landåsvatnet. Ei lang og bratt utforkjøring etterfulgt av en brå 180-graders høyresving. Men jeg er fast bestemt på at jeg er en habil utforkjører så bremsing er aldri aktuelt. Det gikk med et nødskrik. Turen nedatover mot Bergagarda skistadion er en veldig fin opplevelse. En opplevelse man sjelden får som løper. Det er hvile i nedoverbakkene. Man står jo helt i ro og sluker terreng. Det hadde jo vært juks i løping. Dermed fyker kilometrene unna i det jeg stuper nedover lia og stormstaker over noen flate partier så busta fyker.

Trygve Ramnefjell  legger tyngden over stavene og kniper
sekunder på oppløpet. Spurten medførte imidlertid intet
avansement på resultatlisten, ei heller bedre seeding til Birken.
Foto: Elin Dunker

I bunn av nedoverbakkene blir jeg møtt av noen utfordringer. Etter å ha sluppet pulsen ned med 70 slag, og muskulaturen har blitt litt småkald og stiv etter kilometre med dypsitting og molstaking, sklir man rett inn i noen kjempebakker. Pang, og løpet er slitsomt igjen. Tennene bites sammen og jeg forsøker etter beste evne å holde løpestilen i fiskebein, men det blir veldig seigt når jeg nærmer meg toppen. Den siste pulstoppen over 170 er unnagjort. Nå er det bare å skli ned på Bergegarda skistadion.Jeg møter en gjeng av de beste løeprne som driver og går seg ned. De heier forsiktig og jeg smiler tilbake. Jeg hører speakeren rope ut navnet mitt og at jeg har en sjans på å komme under 1 time og 40 minutter. Det er ikke så mye å få gjort noe med ned de siste unnabakkene. Jeg kryper meg godt ned i eggestilling og staker ifra for full kraft inn det korte oppløpet. 1.39.40 eller noe blir sluttiden. Avstand frem og tilbake til de jeg har gått mot tidligere er omtrent det samme. Vinneren gikk på 1.18 og tok med seg vandrepokalen hjem til odel og eie for 3. gang!

Landåsløpet ble for meg atter en gang en positivt opplevelse, og jeg fikk nok en gang bekreftet at jeg er omtrent så god/dårlig som jeg tror jeg er.

Representanter fra folkehelsekomiteen i munter passiar. Det viste seg dessverre at
folkehelsekoordinatoren i Søndre Land (161) ikke hadde de nødvendige
trasekunnskaper og staket seg ut i fremmed trase allerede etter fire-fem kilometer.
Foto: Elin Dunker 

De siste dagers trening

Etter landåsløpet har det blitt så som så med trening. Ikke pga av sviktende motivasjon. Det er heldigvis ikke ofte skjer. Men pga oppussingsprosjekter. Etter sju års ventetid har vi gått i gang med prosjekt vindfang, trapp og gang. Skraping, pussing, sparkling og fuging av gammel panel, riving av gulv, nedpussing av gammel lakkert trapp med påfølgende sparkling, fuging, pussing, grunning og tre strøk maling. Legging av gulvbelegg, listing av tak og gulv, maling av dører og listverk og til slutt elektrikerarbeid som andre må ta seg av.

Dette tar tid, ihvertfall når det skal samkjøres med alt av andre gjøremål, samt febrile unger gjennom meste av vinterferien (les: febril som i temperatur over 37,7 grader).

Dette går ut over treninga, noe annet hadde blitt for dumt. Men jeg har fått snodd inn et par økter i uka. Begynnelsen på forrige uke var jeg på ei jobbsamling på Spåtind. En todagers hyttetur med diverse planlegging av året som kommer. Her var det suverene muligheter for skigåing. Her ble det to 15 kilometersturer i greit tempo (følte meg litt som ei fuglebikkje under fellesturen  til Skjervangsfjellet på mandag :-) . På tirsdag ble det en tur alene innover flatene mot Lenningen og ned til Synnfjorden og opp igjen. Kjempevær og en fin tur uten pulsklokke.

På onsdag ble det ei kort og rolig mølleøkt på totenbadet rett etter jobb. 8 kilometer 5.00-fart. Puls i sone 1 og litt inn i sone 2 mot slutten. Jeg har en ganske markant "cardiac drift" på disse mølleøktene inne på Totenbadet. Det har sikkert noe med at det ligger på 24 grader inne der, noe som medfører et relativt stort væsketap. Jeg synes ikke jeg har samme "driften" på uteøktene, men da er det også vanskeligere å kontrollere intensiteten pga terrengvariasjoner. På torsdag ble det noen gratiskilometre på jobb med frisklivsgruppa og 4x4 stavgangintervaller i motbakke.

Mårråøkt og pakkekaos
Fredag løp jeg til jobb kl 06.55. 11 kilometer langs riksveien i relativt lettkupert terreng. Jeg får en litt ekstra dose mestringsfølelse de gangene jeg klarer å strukturere meg såpass at jeg får til dette. Det er ikke bare bare å måtte avvike fra de vanlige morgenrutinene. Kaffe og avis må vike for travel smøring av nistepakker, frokost, påkledning av barn, pakking av barnehagebagger og skolesekker. Og ikke bare det, gangen er i tillegg snudd på hodet pga oppussing som medfører ekstra kaos i klær og bager som normalt har sine lagringsplasser i gangen. ...Og ikke bare det, men vi reiste til Oslo på bryllup rett etter jobb og alt av dette måtte også være pakket og klart i bilen før avreise på morgenen. Og da inkludert skiutstyr og vinterklær til fredagskveldens bryllupsoppvarming rundt frognerseteren. Og ikke bare det, bryllupshelgen medførte også at barna måtte være hos besteforeldre, noe som medførte ytterligere pakking av to bagger som også inkluderer skiutstyr til lørdagens klubbrenn og håndballustyr til søndagens håndballcup.

Jeg pustet lettet ut når jeg kunne starte pulsklokka klokka 06.55 og legge pakkekaoset bak meg.

Bryllupet var storslagent og flott, og jeg kunne skrevet mye og mangt om det også, men det er vel trening som er fokuset i denne bloggen. Frisk og rask på lørdag morgen ble det en 45 minutter mårråøkt med joggesko nedom Holmenkollen skistadion (vi lå på Lysebu ved Voksenkollen). Bakkene var lange på tur oppover igjen, men turen foregikk, mot normalt, uten pulsklokke. Som mange andre har jeg fått problemer med min Garmin 310XT. Ukorrekte pulsmålinger den første halvtimen av økta. Det spørs om ikke den må sendes inn til service/reklamasjon.

Søndag morgen gikk ting noe tregt, men ikke tregere enn at vi fikk oss en liten skitur rundt Tryvann etter bryllupsfrokosten.

Det var vinterkulde også i Oslo i helga. 11 minus på Tryvann,
så Anne Mari var ikledd fire lag, buff, vindlue og votter.

Denne uka bærer fortsatt preg av oppussing i gangen. Men nå siger det heldigvis mot slutten. Det får jo være måte på hvor mange treninger man må forkaste pga oppussing!