Reisebrev fra Kenya: Fridag i lake Baringo


Som nevnt i forrige innlegg kom fridagen i går, med en utflukt for å se litt mer av Kenya, nemlig Rift valley og Lake Baringo. Turen til Lake Baringo tok omtrent tre timer. Vi satt i en god gammel matatus, og veien ned til riftdalen startet bra. Det var fin asfalt og relativt lite trafikk. Det er et relativt lite befolket område av Kenya vi er i. Det er en del dyrket mark, folk har noen kuer, høner, geiter og sau samt noen jordlapper som de dyrker sine grønnsaker. Slik sett har de alt de trenger. Kanskje de lager litt kull, eller overproduserer enkelte grønnsaker som de selger. Med jevne mellomrom dukker det opp noen små klynger med hus og en skole. Skoler er det overalt. Men det trengs sikkert, for det kryr av unger. Sjåføren vår, som selv har en unge på tre år, sier at de begynner på skolen det året de fyller fire.


Vi bruker ca en time ned til bunnen av Riftdalen, Kerio valley som det her heter. Her krysser vi Kerio river. Allerede her, relativt tidlig på morgenen, kjenner vi at det er betraktelig varmere. Nå er vi på ca 1000 moh. Deretter dundrer det oppover igjen til ca 2000 moh og vi kjører inn i det første tettstedet, Kabarnet. Jeg hadde sett for meg en liten by, men det er ikke rare greiene. Litt mer semmert enn i Iten, men haugevis med folk som fyker i alle retninger. Det er kun banken som har asfaltert uteområde, og der sitter det to vakter med AG-3 i fanget. Ellers er det rønner av blikk og trestolper malt slitte men knæshe farger. Det som er særs iøynefallende er satsingen på politikk. Der brukes det MYYYE penger. I innkjøringen til Kabarnet ruver det to splunka nye, gigantiske og opplyste oppslagstavler på sikkert 10x15 meter med portrettbilder av hver sine politikere. De kunne sikkert ha rustet opp hele landsbyen for de kostnadene. Dette er ikke noe godt tegn.

Vi dundrer videre i vår matatus, og nå drar det nedover igjen. Vi suser nå fortsatt på en relativt god asfalt vei, men det begnner å bli litt mer hullete. Vi kjører nok snart like mye på høyre som på venstre side av veien. Det er en fantastisk fin og kupert natur vi kjører gjennom. Etter hvert blir skogen mindre og mindre frodig, og glir over i mer savanne og ørken med kaktuser og  kratt. Temperaturen inne i bilen øker i takt med vår nedfart. Det er ikke lenger svalende å sitte i trekken fra vinduet. Etter hvert ser vi Lake Baringo i det fjerne og vi tar etter hvert av nordover og gjennom Marigat. Her er det slutt på kjørekomforten. Mye regnvær ved siste regntid førte til mange oversvømmelser, noe de ikke har brukt veldig mye krefter på å rydde opp igjen. Vi humper oss bortigjennom og kjører gjennom den ene tørrlagte elva etter den andre. 

Etter en times risting, og en time forundring over at matatusen holder, kommer vi til en bommen inn til Lake Baringo. 2oo kenyanske shilling for å komme inn. Ca 15 kroner. Det er overkommelig. Vel inne blir vi geleidet inn i ei rønne, og blir anbefalt å ta en båttur ut på fjorden med guding og ”safariguding by boat”. Det er kvelende varmt her nede i 700 moh, og det frister med en båttur i ferskvatn. Vi slår til med en to timers båttur. Det er bare et par kilometer ned til innsjøen hvor vi blir møtt av guiden og båtsjåføren. Vi blir bedt om å ta med vann og solkrem.


Lake Baringo er en passe stor innsjø med flere øyer. En understamme av Maasaiene holder til her og lever av fiske. De suser rundt i sine balsaflåter og fiskenett. 



Vi putrer videre rundt omkring på innsjøen og får se flere forskjellige fuglearter. Vi kommer relativt tett innpå, og med 70-300 linsa synes jeg bildene blir relativt bra. Det var nesten så jeg fikk tatt bilde av at fiskeørna slo ned og tok fisk ikke så langt unna båten.   




Vi putrer videre, og guiden forteller mer om historien og kulturen rundt lake Baringo. Vi putrer innover ei grunnere vik, ikke så veldig ulikt deltaområdet i nordenden av Randsfjorden. Lake Baringo er jo også vernet som et såkalt Ramsar-område. Vi siger inn mellom noen trær, litt sånn mangrove-aktig og inn i et stille og grunt farvann. Plutselig får vi øye på to små ører som vibrerer i vannoverflata. Flodhester. Kult! Men guidene er varsomme, og vi holder oss på relaitvt god avstand. Flodhester er ikke å spøke med. De veier ca tre tonn og har et gap som sikkert kan klyve båten i to (…) Etter hvert ser vi at det er tre flodhester foran oss. Mann, kone og barn. Mannen holder seg litt i bakgrunnen, mens kona og barnet er på ”skuddhold” (kameramessig). Men flodhestene lever et ganske bedagelig liv på dagtid. De ligger og duver i overflata og kikker på oss med dovne øyne og spreller av og til med ørene så vannspruten står. Jeg knipser det jeg klarer, og klarer heldigvis å få med med at ungen gjesper mot oss. Det er jo litt kult med de vannvittige gapene da. 




Vi kjører fornøyde ut fra den grunne vika igjen og siger tilbake mot startpunktet. Plutselig ser vi ei krokodille ligge og døse sammen med noen balsaatokker. Ganske så kamuflert. Krokodillene her er ganske små, men ikke helt ufarlige. I 2008 var det en svømmer (!) som ble ganske stygt skamfert. Vi kommer oss ganske tett innpå, to-tre meter, før den gjør et byks og er borte under balsastokkene. Jeg rekker så vidt å få et klart bilde.

Fornøyde med villdyroppdagelense krasjlander vi mot land der vi startet opp. Nå venter en god lunsj i båteierens restaurant. Den eneste restauranten vi kunne tenkt oss i mils omkrets.

Ferden tilbake går greit. Nå er vi mer forberedt. Det er godt å komme seg oppover i høyden igjen. 35 grader er i varmeste laget. I hvert fall for løpeturer. På tur tilbake igjen må vi stoppe opp et par plasser fordi sjåføren vår må prute på litt kull. Det er visstnok mye billigere nede i Kerio valley enn i Iten. Vi pakker bagasjerommet stappfullt av kull og reiser fornøyde tilbake til Iten rett før det skumrer. Vi betaler for bil og sjåfør, 8000 kenyanske shilling, og gir han en øremerket tusing i driks. Øremerket til datterens skolegang.

I Iten har det regnet litt gjennom dagen, og det setter inn med en ny regnskur i det vi skal gå ut av bilen. Regnet fortsetter inn i de sene nattetimene. Det dundrer på blekktaket og overdøver lyden av både frosk og hanegal. På morgenen derimot er trommingen på taket igjen erstattet av hanegaling. Da var det å bryte seg opp igjen til ei morgenøkt. Men denne gangen på klinete jordveger. Ikke siden jeg løp med halvannenkilos ankelvekter på beina (90-tallsfenomen…) har jeg hatt så mye å drasse på under anklene. Jeg skjønner at Kenyanerne ikke løper når det regner. Det var ikke så mange ute å løp i disse morgentimene. Men vi kom oss igjennom ei 12 kilometers terskeløkt til i lusefart. Nå venter ei ei ettermiddagsøkt på Kamenari stadion. Det blir litt som at de fotballfrelste får anledning til å spille på Wembley eller hva det nå heter.  Håper vi er alene….

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.