Reisebrev fra Kenya: Fridag i lake Baringo
Som nevnt i forrige innlegg kom fridagen i går, med en utflukt for å se litt mer av Kenya, nemlig Rift valley og Lake Baringo. Turen til Lake Baringo tok omtrent tre timer. Vi satt i en
god gammel matatus, og veien ned til riftdalen startet bra. Det var fin asfalt
og relativt lite trafikk. Det er et relativt lite befolket område av Kenya vi
er i. Det er en del dyrket mark, folk har noen kuer, høner, geiter og sau samt
noen jordlapper som de dyrker sine grønnsaker. Slik sett har de alt de trenger.
Kanskje de lager litt kull, eller overproduserer enkelte grønnsaker som de
selger. Med jevne mellomrom dukker det opp noen små klynger med hus og en
skole. Skoler er det overalt. Men det trengs sikkert, for det kryr av unger.
Sjåføren vår, som selv har en unge på tre år, sier at de begynner på skolen det
året de fyller fire.
Vi bruker ca en time ned til bunnen av Riftdalen, Kerio
valley som det her heter. Her krysser vi Kerio river. Allerede her, relativt
tidlig på morgenen, kjenner vi at det er betraktelig varmere. Nå er vi på ca
1000 moh. Deretter dundrer det oppover igjen til ca 2000 moh og vi kjører inn i
det første tettstedet, Kabarnet. Jeg hadde sett for meg en liten by, men det er
ikke rare greiene. Litt mer semmert enn i Iten, men haugevis med folk som fyker
i alle retninger. Det er kun banken som har asfaltert uteområde, og der sitter
det to vakter med AG-3 i fanget. Ellers er det rønner av blikk og trestolper
malt slitte men knæshe farger. Det som er særs iøynefallende er satsingen på
politikk. Der brukes det MYYYE penger. I innkjøringen til Kabarnet ruver det to
splunka nye, gigantiske og opplyste oppslagstavler på sikkert 10x15 meter med
portrettbilder av hver sine politikere. De kunne sikkert ha rustet opp hele
landsbyen for de kostnadene. Dette er ikke noe godt tegn.
Vi dundrer videre i vår matatus, og nå drar det nedover
igjen. Vi suser nå fortsatt på en relativt god asfalt vei, men det begnner å
bli litt mer hullete. Vi kjører nok snart like mye på høyre som på venstre side
av veien. Det er en fantastisk fin og kupert natur vi kjører gjennom. Etter
hvert blir skogen mindre og mindre frodig, og glir over i mer savanne og
ørken med kaktuser og kratt. Temperaturen
inne i bilen øker i takt med vår nedfart. Det er ikke lenger svalende å sitte i
trekken fra vinduet. Etter hvert ser vi Lake Baringo i det fjerne og vi tar etter
hvert av nordover og gjennom Marigat. Her er det slutt på kjørekomforten. Mye
regnvær ved siste regntid førte til mange oversvømmelser, noe de ikke har
brukt veldig mye krefter på å rydde opp igjen. Vi humper oss bortigjennom og
kjører gjennom den ene tørrlagte elva etter den andre.
Etter en times risting,
og en time forundring over at matatusen holder, kommer vi til en bommen inn til
Lake Baringo. 2oo kenyanske shilling for å komme inn. Ca 15 kroner. Det er
overkommelig. Vel inne blir vi geleidet inn i ei rønne, og blir anbefalt å ta
en båttur ut på fjorden med guding og ”safariguding by boat”. Det er kvelende
varmt her nede i 700 moh, og det frister med en båttur i ferskvatn. Vi slår til
med en to timers båttur. Det er bare et par kilometer ned til innsjøen hvor vi
blir møtt av guiden og båtsjåføren. Vi blir bedt om å ta med vann og solkrem.
Lake Baringo er en passe stor innsjø med flere øyer. En
understamme av Maasaiene holder til her og lever av fiske. De suser rundt i
sine balsaflåter og fiskenett.
Vi putrer videre rundt omkring på innsjøen og får
se flere forskjellige fuglearter. Vi kommer relativt tett innpå, og med 70-300
linsa synes jeg bildene blir relativt bra. Det var nesten så jeg fikk tatt
bilde av at fiskeørna slo ned og tok fisk ikke så langt unna båten.
Vi putrer videre, og guiden forteller mer om
historien og kulturen rundt lake Baringo. Vi putrer innover ei grunnere vik,
ikke så veldig ulikt deltaområdet i nordenden av Randsfjorden. Lake Baringo er
jo også vernet som et såkalt Ramsar-område. Vi siger inn mellom noen trær, litt
sånn mangrove-aktig og inn i et stille og grunt farvann. Plutselig får vi øye
på to små ører som vibrerer i vannoverflata. Flodhester. Kult! Men guidene er
varsomme, og vi holder oss på relaitvt god avstand. Flodhester er ikke å spøke
med. De veier ca tre tonn og har et gap som sikkert kan klyve båten i to (…) Etter
hvert ser vi at det er tre flodhester foran oss. Mann, kone og barn. Mannen
holder seg litt i bakgrunnen, mens kona og barnet er på ”skuddhold”
(kameramessig). Men flodhestene lever et ganske bedagelig liv på dagtid. De
ligger og duver i overflata og kikker på oss med dovne øyne og spreller av og
til med ørene så vannspruten står. Jeg knipser det jeg klarer, og klarer
heldigvis å få med med at ungen gjesper mot oss. Det er jo litt kult med de
vannvittige gapene da.
Vi kjører fornøyde ut fra den grunne vika igjen og siger
tilbake mot startpunktet. Plutselig ser vi ei krokodille ligge og døse sammen
med noen balsaatokker. Ganske så kamuflert. Krokodillene her er ganske små, men
ikke helt ufarlige. I 2008 var det en svømmer (!) som ble ganske stygt
skamfert. Vi kommer oss ganske tett innpå, to-tre meter, før den gjør et byks
og er borte under balsastokkene. Jeg rekker så vidt å få et klart bilde.
Fornøyde med villdyroppdagelense krasjlander vi mot land der
vi startet opp. Nå venter en god lunsj i båteierens restaurant. Den eneste
restauranten vi kunne tenkt oss i mils omkrets.
Ferden tilbake går greit. Nå er vi mer forberedt. Det er
godt å komme seg oppover i høyden igjen. 35 grader er i varmeste laget. I hvert
fall for løpeturer. På tur tilbake igjen må vi stoppe opp et par plasser fordi
sjåføren vår må prute på litt kull. Det er visstnok mye billigere nede i Kerio
valley enn i Iten. Vi pakker bagasjerommet stappfullt av kull og reiser fornøyde
tilbake til Iten rett før det skumrer. Vi betaler for bil og sjåfør, 8000
kenyanske shilling, og gir han en øremerket tusing i driks. Øremerket til
datterens skolegang.
I Iten har det regnet litt gjennom dagen, og det setter inn
med en ny regnskur i det vi skal gå ut av bilen. Regnet fortsetter inn i de
sene nattetimene. Det dundrer på blekktaket og overdøver lyden av både frosk og
hanegal. På morgenen derimot er trommingen på taket igjen erstattet av
hanegaling. Da var det å bryte seg opp igjen til ei morgenøkt. Men denne
gangen på klinete jordveger. Ikke siden jeg løp med halvannenkilos ankelvekter
på beina (90-tallsfenomen…) har jeg hatt så mye å drasse på under anklene. Jeg
skjønner at Kenyanerne ikke løper når det regner. Det var ikke så mange ute å
løp i disse morgentimene. Men vi kom oss igjennom ei 12 kilometers terskeløkt
til i lusefart. Nå venter ei ei ettermiddagsøkt på Kamenari stadion. Det blir litt som at de fotballfrelste får anledning til å spille på Wembley eller hva det nå heter. Håper vi er alene….
Kommentarer
Legg inn en kommentar