Land-distanseløperen

Noen uker har gått siden jeg lot meg begeistre av Hadds tilnærming til løping . Jeg har fulgt hans prisnipper på de fleste av øktene de siste ukene. Det vil si at jeg har basert meg på to forskjellige økter. Den ene er rolige langturer på mellom 60 og 120 minutter med puls på mellom 125-135 (OLT's Sone 1-isj). Det er meget rolige økter til meg å være. Den andre økta er litt raskere, men fortsatt relativt moderat intensitet; 45-90 minutter med puls på 145-150 (OLT's sone 2-isj). Dette ligger mer i min sedvanlige langturintensitet. Kun to ganger har jeg falt for fristelsen å løpe med høyere intensitet (pga knapp tid). Og det var to raske 10km på mølle. Begge på rundt 39.30 min, oppvarming inkludert. Pulsen var da oppe i 164-168 de siste km. Hadds filosofi er at man skal løpe rolige til moderate langturer på stabil puls, altså uten såkalt cardiac drift, hvor pulsen øker til tross for stabil fart. Dette er da et tegn på for dårlig aerob kapasitet i muskelfibrene. Å løpe langture

Innledningen til dette innlegget ble skrevet i forrige innlegg. Jeg anbefaler å lese det først, før du går i gang med dette innlegget. Jeg anbefaler deg også å lese gjennom denne utredningen gjort av "Hadd" da jeg ikke skal bruke mye spalteplass på å gjenta hans møysommelige dog interessante tilnærming. "Hadd" har altså et treningsfysiologisk utgangspunkt i perifere utholdenhetsfaktorer som muskelfibersammensetning, mitokondrietetthet, kapillærtetthet, muskelfiber-fatigue og laktatopphopning. Han begrunner også treningstilnærmingen sin fra et nevrofysiologisk ståsted gjennom rekrutteringshierarki av muskelfibre (motoriske enheter). Han mener at mange av dagens løpere jevnt over løper med for høy intensitet. I overført betydning mener han at dagens løpere stort sett trykker på toppen av tannkremtuba for å få ut tannkrem. Man får god respons en periode, men potensialet er så mye større dersom man begynner lengre ned. Hadd anbefaler derfor alle voksne på e

Hare eller skilpadde, train hard win easy, hjerte eller mitokondrier, LSD eller VO2, NTNU eller OLT? Fører alle veier til Rom? For ørtende gang er jeg i et treningsfysiologisk villrede. Jeg har jevnlig noen hissige valgdebatter gående rundt omkring i mitt hode. Av og til deler de seg opp i klassiske fløyer ala 4x4 vs Olympiatoppen andre ganger som en litt mer salig blanding av meninger. Jeg har gjennom årene hatt en ganske allround tilnærming til treningslæra. Jeg har variert med rolige, moderate og harde langturer, korte og lange intervaller, terskelintervaller og VO2-maksintervaller. Jeg har derimot aldri vært tilhenger av relativt korte og rolige turer. Jeg har heller aldri hatt særlig tid til de veldig lange og rolige turene. Men de få gangene jeg har løpt over to timer så har jeg stort sett løpt rolig (noe som betyr å gli ut av sone 1 og inn i god sone 2 mot slutten av økta. Jeg har derimot hatt litt mer tro på å kjøre de fleste treningene ganske hardt, da jeg aldri h