Land-distanseløperen

Da er Viggaløpet fullbyrdet. Det var med de vante sommerfuglene i magen jeg sto opp i dag tidlig. Etter vanlig "ut-av-døra-kaos" 13 minutter etter skjemaet var vi på fire hjul i retning sørover mot Hadeland. Hele familien på tur, og Astraen med sprengt baksete etter å ha klint inn tre barneseter i en litt for liten bil...

På lørdag kommer sesongens første formtest. At jeg i det hele tatt stiller til start i Viggaløpet er ganske så formidabelt. I vinter antok jeg at hele vårsesongen kom til å gå med til gradvis opptrening av akillesen, og at all fartstrening var bannlyst. Men opptreningsperioden har gått som en drøm. Med mine impulsproblemer når det gjelder løpsbeherskelse så trodde jeg at en slik akilleshæl ville sette meg ut av spill for en lang periode. Nettopp fordi jeg ikke ville klare å holde igjen lenge nok. Men en tilbakeføring til normal trening har gått bortimot knirkefritt. Eller ihvertfall nesten normal trening. De siste tre-fire ukene har jeg trent som før, med unntak av harde og korte intervaller med lette sko. Jeg har løpt mange rolige og etterhvert lange turer. Jeg har også løpt 8-10 hurtige langkjøringer på både mølle og asfalt.  

Påska 2014 er sen og snøfri i dalstroka innafor. Det er flækkbært på skyggesidene og blåveisføre på solsida. Et kvarters kjøretur oppover i lia, og du kommer til meterhøye snøplogkanter og nykjørte langrennsløyper. Som løper er det ikke tvil om hvor ferden skal gå. Som påskeferierende er jeg litt mer usikker. Men enn så lenge har jeg ikke tatt påskeferie.  Palmehelga har i mange år hatt en spesiell plass i mitt løperhjerte. I gamle dager, når Land f.i.k. fortsatt var fremadstormende ble palmehelga brukt til treningsleir i Gøteborg. Nærmere bestemt i Slottskogen, og Slottskogsvallen stadion. Der unngikk vi snøen i det indre Østlandet, og fikk tre dager med kraftig overload på trening. Jeg har klare minner fra mårråøkter i terskelfart og heidundrandes syreintervaller på ettermiddagene.