Land-distanseløperen

IIIIK, DADADADA, IIIIIIK. Jeg må bruke hånda til hjelp for å løfte hodet fra puta. Eller, pute og pute. Et soveposetrekk stappet med dagens klær. Det har ikke vært medisin for en stiv nakke. Jeg vrir meg litt over til venstre og tar venstre hånd bak hodet og drar meg opp til halvveis sittende stilling. Den halvslappe luftmadrassen gir etter og jeg sitter på bar bakke. Jeg føler meg ikke akkurat våken og opplagt, men det gjør visst den lille frøkna ved siden av meg. Hun slår opp med store øyne i det hun ser det trøtte trynet på pappan sin. Med ren ryggmargsrefleks gir jeg henne smokken og legger kosekaninen mot kinnet hennes før jeg slipper det tunge hodet ned på den provisoriske puta igjen med fingrene krysset. Sovner hun igjen? Jeg har hørt stemmer i hele natt. Nå er det helt stille, og stillheten brytes kraftig av Hannas IIIIIIIK, VRÆL og PAPAPAPA. Heldigvis er ikke lyden så ulik måkeskrikene som av og til ljomer over campingen. Jeg vrir meg litt smertefullt mot høyre og kikker i spe

Vårsesongen er unnagjort. flere mindre og noen store konkurranser er lagt bak meg. jeg klarte to store mål på både fjellmaraton og birkebeinerløpet, under 1.20 og under 1.30. To halvmaraton på rappet tærer på psyken. Det var litt tungt å motivere seg til Birkebeinerløpet kun to uker etter halvmaraton på Beitostølen. Halvmaraton tærer mer på både kropp og sinn en kortere løp. Etter Birkebeinerløpet i midten av juni, hadde jeg ingen planlagte konkurranser foran meg på denne siden av sommerferien. Og godt var det. Jeg har ikke vært spesielt keen på å kjøre harde kvalitetsøkter. Jeg har kommet meg i joggeskoa jevnt og trutt, og sett lyst på løpinga, men det har blitt lapskausøkter etter hva jeg har følt for der og da. Under en sommeravslutning med jobben dro jeg på meg en kink i ryggen etter å ha prøvd med på gamle kunstner under en uformell sandvolleyballkamp.  For første gang i mitt liv har jeg hatt vondt i ryggen i mer enn ti minutter! Gjett om det var synd på meg!  Jeg regnet med at d