Land-distanseløperen

Sesongens eneste skirenn nærmer seg. Om ei uke går Landåsløpet av stabelen. Jeg har begynt skippertaket. Det kan fort virke litt desperat nå som dagene til forberedelse kan telles på ei hånd. Jeg er et godt stykke unna å kalle meg en skiløper. Vel, alt er relativt, men for at jeg med trygghet og overbevisning skal kalle meg for skiløper så må det til mer enn åtte-ti skiturer i løpet av en vinter. Men det er jo en fin treningsform, og jeg synes det er fint å støtte opp om lokale arrangementer. Landåsløpet er en fin runde med start fra Bergegarda skistadion som ligger klin inntil riksveien mellom Gjøvik og Dokka. Se mer på fluberg skiklubbs nettsider. Runden som skal gåes er på ca 22 kilometer og går over Vestrumsbygda og langsetter Landåsvatnet før den går ned igjen til Hævop og Bergegarda skistadion. Løypeprofilen forteller om en ganske tøff åpning de første 7-8 kilometrene, men forholdsvis grei siste halvdel. Nytt av året er at Fluberg skiklubb har investert i ny sporsetter. En

Treningsuka i det kenyanske høylandet er over. Det ble 115 kilometer på seks og en halv dag. Ny pers for meg og ca en firedobling av det ukesnittet jeg har hatt de siste årene (ca 30 km i uka). Tar vi med høydetillegget er det nok snakk om en fem- eller seksdobling. Men den tynne lufta gikk nok egentlig i vår disfavør. Det sies vel at man må regne 7-10 dager før man er tilpasset trening i 2400 meters høyde. Vi dro faktisk igjen akkurat da treningen kunne begynt å gi effekt. Lurt... Det var vel aldri høydetreningseffekten vi var ute etter med denne turen heller. Vi var vel begge godt klar over at ei lignende treningsuke hadde hatt større effekt i lavlandet. I lavlandet kunne vi også kjørt med større absolutt intensitet. At jeg i tillegg måtte hvile meg frisk fra en streptokokkhalsbetennelse de siste ni dagene før turen gjorde nok at treningsutbyttet ble ganske så beskjedent. Men vi var alle sagtens enige om at det hadde vært en fin tur! Treningsøktene var jo først og fremst et middel

I går ettermiddlag (torsdag) skulle vi som nevnt teste ut løpebanen på Kamenari her i Iten på egenhånd. Vi sæla på med flaskevann og kamera i sekken, og jogget de to og en halv kilometrene ned til stadion. Vi krysset både fingre og tær i håp om å unngå for mange løpere der nede. Vi svingte inn porten og så at det var en gjeng skuleunger og -ungdom som hadde en slags gymtime der. I tillegg dreiv to "toothpickrunners" å kjørte kryssløp over gress-sletta. Sikkert ei slags restitusjonsøkt med jogg på kortsidene og koordinasjonsløp på diagonalen.  Geir Arild står og gruver seg litt... Arne tar det fortsatt med ro i sone 1, og tilvenner seg fortsatt høyden. Han skal jo være her i tre uker til og har god tid på å øke intensiteten. Jeg og Geir Arild derimot må gå "all in" og har vel aldri vært i sone 1 den tiden vi har vært her nede. Arne løper derfor rolige runder rundt stadion, men jeg og Geir Arild spekulerer i hva vi skal finne på. Som tilskuere har vi jo