Løpsrapport: Miniton, Fjellmaraton 2016
Endelig var dagen her. Fjellmaraton. Vårens vakreste eventyr for mange av oss fra dalstroka innafor. Dagen da alle løpende Landinger stikker til fjells. Dette løpsarrangementet har en spesiell plass i de kondisjonertes hjerter i Vest-Oppland. Særlig nå de siste årene da storebror Birken valgte å flytte sitt arrangement fra høsten og til andre helga i juni. Det finnes to store løpsarrangementer i hele Oppland fylke. Fjellmaraton og Birkebeinerløpet. Da er det passe frekt av storebror Birk og skyve lillebror Beito ut i kulda (slik som vi så med været i fjor).
Uansett. Fjellmaraton består med glans, og jeg gledet meg svært til dagen, ikke bare løpet, men hele arrangementet, alle kjensfolkene og møtet med fjellet og snøen. Det rykker alltid litt i kroppen når vi svinger av oppover mot Øystre Slidre etter å ha passert Fagernes. Da kommer Fjellmaratonstemningen. I dag hadde vi full bil. Jeg og Geir Arild-bror okkuperte fremsetene, Espenbror hadde midtsetet bak med onkelungene Henrik og Halvard i hver armkrok. Geir Arild skulle løpe halvmaraton fra Flya og ned, og hadde mål om å snike seg to sekunder under min pers fra 2014. Han hadde skrevet opp mine kilometertider fra 2014 og laget sitt eget skjema ut fra det. Henrik og Halvard i baksetet var oppført på barneløpet Fjelltassen, ca 900 meter slakt nedover. Baki satt "handler" Espen-bror og koordinerte hele bøtteballetten hit og dit gjennom dagen.
Selv skulle jeg løpe miniton dette året, som så mange ganger tidligere. Sikkert 10-12 ganger. Hvorfor den lille minitonen undres du sikkert... Jo minitontraseen under Fjellmaraton er en artig liten sak. 7 km i slak nedoverbakke. Den har alltid vært i fokus blant flere av oss Land-løpere. Det er artig å løpe i 3000-fart i sju km. Persen min er fra 2003 eller 2004 og er på 22.22. Jeg hadde litt lyst til å bedre den, men fryktet at fartsressursene mine har blitt svekket litt for mye de siste 15 årene.
Vi hadde god tid på Beitostølen og det var både gamle og nye kjensfolk over alt. 9.30 sendte vi Geir Arild med halvmaratonbussen, og selv tok vi oss inn på kafe for å spise og ordne oss. 10.45 gikk minitonbussene og jeg hadde gode 45 minutter til oppvarming. Det var noe mer snø enn ellers i områder, men i år var det heldigvis ikke snø og slafs i veien. Været var bra, overskyet og snaue ti grader. Men det blåste østavær og motvind. Dette var dårlige nyheter med tanke på persing, men ingenting å gjøre noe med.
Selve løpet
Etter 35 minutters standard oppvarming, samt et litt hektist klesbytte før lastebilen kjørte pargen ned igjen til start, var hordene lainet opp bak startstreken. Jeg tok et par korte drag i forkant av hordene før jeg gikk inn i tetgruppa. Normalt så smelles starten av med et hagleskudd, men i år kom det kun en liten fislelyd litt bak fra venstre. Ingen skjønte det var startskuddet med det samme, men rykket etterhvert til. Jeg la i vei...
0-2 km
Jeg er vant til at teten freser skikkelig avgårde her oppe, og regnet med å ligge på plass 15-30 ut fra start. Men hva skjedde nå?!? Det virket ikke som noen ville ta føringa i motvinden. Farten dalte fort etter de første hundre meterne, og det ble litt knuffing i feltet da alle ville ligge i le bak førstemann. Etter 400 meter hadde vi kommet oss inn på ei rekke, og jeg lå som nummer seks eller sju i et tempo som jeg ikke hadde noen problemer med. Vi nærmet oss første kilometerskilt og jeg var spent på hva klokka egentlig viste. Gikk det så sakte som jeg trodde, eller var jeg bare i adrenalinrus og merket ikke farten? JEg klokket inn ved km-skiltet på 2.58, men visste at den første km ikke var fullt ut en km. Det begynte å sprekke litt opp i rekkene foran meg, og jeg skjønte fort at jeg ikke kunne bli liggende her. Jeg kastet meg ut på siden, trosset motvinden og la meg inn igjen på hjul bak mannen i tet, Rune Bilit. Det var kjekt å ligge her i le. Farten føltes grei, og jeg var mildt sagt noe overrasket over å ligge her helt i tetgruppa. Vi nærmet oss kilometerskilt nr 2, og jeg begynte å tenke at det var litt slepit gjort å bare ligge bak og la Rune ta all vinden. Jeg signaliserte dette til han og gikk opp for å dra litt. Jeg økte farten litt samtidig. For en merkelig følelse. Her ligger jeg i tet og drar på hele minitonfeltet. Det var ikke i min fjerneste fantasi, da teten vanligvis ligger og dundrer nedover her i 2.40-fart.
2-4 km
Jeg ligger i tet, løper egentlig ganske komfortabelt. Lurer på om jeg har fått ei luke, for jeg synes trampingen bak meg er noe svakere. Men jeg har ikke peiling. Jeg ligger her i tet og skjønner egentlig ingenting til over halvveis. Hva er det som skjer? Kommer jeg til å vinne hele miniton? Jeg har ikke tatt sjansen på å se kilometertider. Hvis det går fortere enn antatt så tror jeg at jeg mister troa på at dette skal gå helt inn, og går det sakte så mister jeg troa på ny pers... Jeg er så fornøyd med at jeg leder at jeg lar det være motivasjon god nok. Men jeg hører at jeg har noen bak meg, men er usikker på om vi ligger på lang rekke eller om det har skilt seg ut en tetgruppe. På ei lita flate etter snaue fire km gjør Rune en bestemt fartsøkning, som jeg ikke svarer på. Han får kjapt noen meter, og det kommer en unggutt til halsende etter ,Markus Riste. Jeg slipper disse to, og de luka til de øker. Flere kommer heldigvis ikke etter.
4-6 km
Etter litt ser jeg at unggutten faller ifra Rune i tet, og jeg aner en mulighet til å hente inn andreplassen. Det er kanskje 50-60 meter frem til ham, og jeg aner at avstanden minker noe. Pusten min begynner å bli noe ukontrollert, men jeg blir motivert at å ta innpå andreplasse. Rune i tet siger jevnt i fra hele veien. Vi kommer gjennom de siste svingene, og jeg er nå bare 10 meter bak. Jeg ser Espen-bror Henrik og Halvard stå ved det siste km-skiltet, og jeg tenker at jeg kanskje kan kapre andreplassen inn gjennom sentrum.
Innspurten
Jeg er kanskje bare 5-6 meter bak andreplassen. Jeg har økt farten noe, men det gjør også han foran meg. Han har krefter igjen og øker farten mer enn det jeg klarer. Jeg harker og hoster, gisper og spytter, men finner ikke krefter til å hente han inn igjen. Jeg kjenner skuldrene opp under øra, og både hofte og ankler faller sammen som hos en sliten heroinmisbruker. 2. plassen forsvinner foran meg. Inn mot sentrum av Beitostølen ser jeg mål, men vet at det er langt. Med ett hører jeg klampende føtter bak meg, og opp på siden kommer det nok en unggutt i vill fart mot mål. Det viser seg å være en ung og lovende torping Hans-Marius Klevmoen. Jeg klarer ikke å svare, jeg som normalt har en rivende sluttspurt, og han går i mål fire sekunder før meg. Har jeg blitt for gammel til å spurte skikkelig, eller er det denne ultraløpingen som har gjort at jeg har mistet spurtegenskapene?
Etter målgang
Det ble 4. plass. På en måte litt bittert, men på en annen side så er jeg meget fornøyd. Tida var ikke all verdens. Jeg kom inn på 22-tallet med et nødskrik. 22.59. Motvind og lav åpningsfart kan ta noe av skylden for at det ikke ble pers i dag. Men i etterpåklokskapens lys så er jeg irritert på meg selv for at jeg ikke karret meg til andreplassen. Så sliten var jeg ikke! Det ble 2. plass i klassen menn 23-39.
Etter litt nedjogg, begynte tiden å nærme seg for at Geir Arild-bror skulle ankomme sentrum. Kom han til å klare under 1.20 og ta rekorden min? Nei da. Den har jeg fortsatt i behold. Han kom inn på ei god tid likevel, 1.21.50. 3. plass i sin klasse 40-44 år, og 21 plass totalt.
Kl 13.00 var det tid for barneløpet fjelltassen på ca 900 meter. Da var det Henrik og Halvard sin tur. Henrik hadde trua. I det han gikk inn i startfeltet sa han "dette skal jeg vinne". Halvard, som er tre år yngre startet ett minutt senere i et annet startfelt. Henrik var ikke snauere enn at han smalt til fra start og fikk raskt en ledelse på 10 meter som han holdt hele veien inn til mål. Til neste år vil han løpe miniton. Halvard løp inn til en tredjeplass i sin pulje.
Rett etter målgang fjelltassen, kom det ei styrtskur, og det ble unntakstilstander i sentrum. Premieutdelingen som nå var flyttet ut fra Beitohalleen og til området utenfor Svingen pub fikk et noe glissent og kaldt publikum.
Dagen da Landingene dominerte premieutdelingen.
Som tidligere nevnt, så er fjellmaraton en viktig begivenhet for oss Landinger. At Landingene er et sprekt folkeslag kom godt frem på resultatlistene. Det florerte av topp-plasseringer i de ulike årsklassene på de ulike distansene. Ved å kikke i resultatlistene her finner finner du de alle. Begrens søket ved å søke på Søndre Land, Nordre Land og/eller Torpa.
SLIL Friidrett har laget en sak om Fjellmaraton her.
Oppland arbeiderblad har sin sak her (krever abbonnement)
Kondis har sin sak her.
Uansett. Fjellmaraton består med glans, og jeg gledet meg svært til dagen, ikke bare løpet, men hele arrangementet, alle kjensfolkene og møtet med fjellet og snøen. Det rykker alltid litt i kroppen når vi svinger av oppover mot Øystre Slidre etter å ha passert Fagernes. Da kommer Fjellmaratonstemningen. I dag hadde vi full bil. Jeg og Geir Arild-bror okkuperte fremsetene, Espenbror hadde midtsetet bak med onkelungene Henrik og Halvard i hver armkrok. Geir Arild skulle løpe halvmaraton fra Flya og ned, og hadde mål om å snike seg to sekunder under min pers fra 2014. Han hadde skrevet opp mine kilometertider fra 2014 og laget sitt eget skjema ut fra det. Henrik og Halvard i baksetet var oppført på barneløpet Fjelltassen, ca 900 meter slakt nedover. Baki satt "handler" Espen-bror og koordinerte hele bøtteballetten hit og dit gjennom dagen.
Selv skulle jeg løpe miniton dette året, som så mange ganger tidligere. Sikkert 10-12 ganger. Hvorfor den lille minitonen undres du sikkert... Jo minitontraseen under Fjellmaraton er en artig liten sak. 7 km i slak nedoverbakke. Den har alltid vært i fokus blant flere av oss Land-løpere. Det er artig å løpe i 3000-fart i sju km. Persen min er fra 2003 eller 2004 og er på 22.22. Jeg hadde litt lyst til å bedre den, men fryktet at fartsressursene mine har blitt svekket litt for mye de siste 15 årene.
 |
| 30 minutter før start på miniton. Litt regn i lufta og spent stemning. |
Selve løpet
Etter 35 minutters standard oppvarming, samt et litt hektist klesbytte før lastebilen kjørte pargen ned igjen til start, var hordene lainet opp bak startstreken. Jeg tok et par korte drag i forkant av hordene før jeg gikk inn i tetgruppa. Normalt så smelles starten av med et hagleskudd, men i år kom det kun en liten fislelyd litt bak fra venstre. Ingen skjønte det var startskuddet med det samme, men rykket etterhvert til. Jeg la i vei...
0-2 km
Jeg er vant til at teten freser skikkelig avgårde her oppe, og regnet med å ligge på plass 15-30 ut fra start. Men hva skjedde nå?!? Det virket ikke som noen ville ta føringa i motvinden. Farten dalte fort etter de første hundre meterne, og det ble litt knuffing i feltet da alle ville ligge i le bak førstemann. Etter 400 meter hadde vi kommet oss inn på ei rekke, og jeg lå som nummer seks eller sju i et tempo som jeg ikke hadde noen problemer med. Vi nærmet oss første kilometerskilt og jeg var spent på hva klokka egentlig viste. Gikk det så sakte som jeg trodde, eller var jeg bare i adrenalinrus og merket ikke farten? JEg klokket inn ved km-skiltet på 2.58, men visste at den første km ikke var fullt ut en km. Det begynte å sprekke litt opp i rekkene foran meg, og jeg skjønte fort at jeg ikke kunne bli liggende her. Jeg kastet meg ut på siden, trosset motvinden og la meg inn igjen på hjul bak mannen i tet, Rune Bilit. Det var kjekt å ligge her i le. Farten føltes grei, og jeg var mildt sagt noe overrasket over å ligge her helt i tetgruppa. Vi nærmet oss kilometerskilt nr 2, og jeg begynte å tenke at det var litt slepit gjort å bare ligge bak og la Rune ta all vinden. Jeg signaliserte dette til han og gikk opp for å dra litt. Jeg økte farten litt samtidig. For en merkelig følelse. Her ligger jeg i tet og drar på hele minitonfeltet. Det var ikke i min fjerneste fantasi, da teten vanligvis ligger og dundrer nedover her i 2.40-fart.
2-4 km
Jeg ligger i tet, løper egentlig ganske komfortabelt. Lurer på om jeg har fått ei luke, for jeg synes trampingen bak meg er noe svakere. Men jeg har ikke peiling. Jeg ligger her i tet og skjønner egentlig ingenting til over halvveis. Hva er det som skjer? Kommer jeg til å vinne hele miniton? Jeg har ikke tatt sjansen på å se kilometertider. Hvis det går fortere enn antatt så tror jeg at jeg mister troa på at dette skal gå helt inn, og går det sakte så mister jeg troa på ny pers... Jeg er så fornøyd med at jeg leder at jeg lar det være motivasjon god nok. Men jeg hører at jeg har noen bak meg, men er usikker på om vi ligger på lang rekke eller om det har skilt seg ut en tetgruppe. På ei lita flate etter snaue fire km gjør Rune en bestemt fartsøkning, som jeg ikke svarer på. Han får kjapt noen meter, og det kommer en unggutt til halsende etter ,Markus Riste. Jeg slipper disse to, og de luka til de øker. Flere kommer heldigvis ikke etter.
4-6 km
Etter litt ser jeg at unggutten faller ifra Rune i tet, og jeg aner en mulighet til å hente inn andreplassen. Det er kanskje 50-60 meter frem til ham, og jeg aner at avstanden minker noe. Pusten min begynner å bli noe ukontrollert, men jeg blir motivert at å ta innpå andreplasse. Rune i tet siger jevnt i fra hele veien. Vi kommer gjennom de siste svingene, og jeg er nå bare 10 meter bak. Jeg ser Espen-bror Henrik og Halvard stå ved det siste km-skiltet, og jeg tenker at jeg kanskje kan kapre andreplassen inn gjennom sentrum.
Innspurten
Jeg er kanskje bare 5-6 meter bak andreplassen. Jeg har økt farten noe, men det gjør også han foran meg. Han har krefter igjen og øker farten mer enn det jeg klarer. Jeg harker og hoster, gisper og spytter, men finner ikke krefter til å hente han inn igjen. Jeg kjenner skuldrene opp under øra, og både hofte og ankler faller sammen som hos en sliten heroinmisbruker. 2. plassen forsvinner foran meg. Inn mot sentrum av Beitostølen ser jeg mål, men vet at det er langt. Med ett hører jeg klampende føtter bak meg, og opp på siden kommer det nok en unggutt i vill fart mot mål. Det viser seg å være en ung og lovende torping Hans-Marius Klevmoen. Jeg klarer ikke å svare, jeg som normalt har en rivende sluttspurt, og han går i mål fire sekunder før meg. Har jeg blitt for gammel til å spurte skikkelig, eller er det denne ultraløpingen som har gjort at jeg har mistet spurtegenskapene?
 |
| Klevmoen spurter i mål foran meg og kaprer den viktige tredjeplassen. (Foto: Oddvar Røsten, Kondis.no) |
Etter målgang
Det ble 4. plass. På en måte litt bittert, men på en annen side så er jeg meget fornøyd. Tida var ikke all verdens. Jeg kom inn på 22-tallet med et nødskrik. 22.59. Motvind og lav åpningsfart kan ta noe av skylden for at det ikke ble pers i dag. Men i etterpåklokskapens lys så er jeg irritert på meg selv for at jeg ikke karret meg til andreplassen. Så sliten var jeg ikke! Det ble 2. plass i klassen menn 23-39.
Etter litt nedjogg, begynte tiden å nærme seg for at Geir Arild-bror skulle ankomme sentrum. Kom han til å klare under 1.20 og ta rekorden min? Nei da. Den har jeg fortsatt i behold. Han kom inn på ei god tid likevel, 1.21.50. 3. plass i sin klasse 40-44 år, og 21 plass totalt.
Dagen da Landingene dominerte premieutdelingen.
Som tidligere nevnt, så er fjellmaraton en viktig begivenhet for oss Landinger. At Landingene er et sprekt folkeslag kom godt frem på resultatlistene. Det florerte av topp-plasseringer i de ulike årsklassene på de ulike distansene. Ved å kikke i resultatlistene her finner finner du de alle. Begrens søket ved å søke på Søndre Land, Nordre Land og/eller Torpa.
SLIL Friidrett har laget en sak om Fjellmaraton her.
Oppland arbeiderblad har sin sak her (krever abbonnement)
Kondis har sin sak her.
Kommentarer
Legg inn en kommentar