Løpsrapport: Dokkarunden, 10 km

Det er ikke hele tiden at oppladningen til løp blir helt fullkommen for en trebarnsfar. Det som er utfordring nummer en er kanskje å få nok timer på øuget. Denne helga var fylt opp med geburser for frøkna på fem, med alt som inngår i det. Når jeg da, kvelden før den store dagen, fant igjen gamle treningsdagbøker fra perioden 95-98, så gikk jeg på en smell. Klokka ble nesten ett før jeg kom meg i seng. Dette i kombinasjon med at 5-åringen våknet kvart over fem i påvente av å bli feiret med kaker og presanger på senga gjorde at jeg var litt tam i kroppen i timene fram mot løpsstart. Tiden min fra i fjor på 38.52 var den jeg var ute etter, men hadde bange anelser pga litt tam dagsform. Treningen de siste ukene viste at jeg hadde denne tiden innen rekkevidde.




Før løpet
På Dokka stadion samlet det seg mange lokale løpere med sine familier i tiden før start kl 13.00. Endel hadde kommet i mål etter å ha løpt og trimmet i den noe kortere 3-kilometeren. Etter et kjapt overblikk viste det seg at det hadde samlet seg et godt knippe løpere med muligheter til å komme i mål på mellom 35 og 42 minutter i denne noe tunge 10 kilometeren rundt Dokka. Ingen super-racere til start i år, men mange som kunne by meg opp til kamp.

Vi stimlet sammen bak startstreken i minuttene før start og ønsket hverandre lykke til på ferden. Det var god stemning i feltet i det praktfulle høstværet. Noen kunne nok tenke seg litt skygge, men lite tydet på det når man kikket til værs.

Knut Lium (193) og Bjørn Egil Nordseth (200) løper ut porten 250 meter etter start. Foran seg har de kun 15 år gamle Åsmund Jacobsen, som ble løpets totalvinner etter et utklassende spurtoppgjør med Nordseth. Vi ser også Oddgeir Ommelstad (2), som startet litt vel offensivt. Bak der igjen ser topplokket til Rune Hansen. 

Her drar Jan Olav Endrerud (18) på neste del av feltet. Jeg (185) har ei lita luke opp til Jan Olav, og jeg har Vegar Jøranli i rygg. Bak der igjen ser vi Geir Arild-bror (184) som ikke hadde helt dagen, Oddgeir Lium(9) som dro på seg en liten strekk, og bak der igjen Tore Berglund (194) som faktisk deltar i et løp med ei eller anna slags fotballdrakt (!)



Starten
Speaker Bjørn Bjørneng ropte oss i gang over høyttaleranlegget, og vi dro i vei rundt stadion før vi tok fatt på asfaltveiene gjennom boligfeltet. Feltet strakk seg fort ut, og jeg la ut i sånn passe stor fart, kanskje litt lenger foran i feltet enn det jeg hadde tenkt. Etter ca 500 meter ble det dannet en liten trio av meg, Vegar Jøranli og Jan Olav Endrerud. Jeg antok at vi var på omtrent samme nivå, og at det var fint å ligge der.

Underveis
1 km ble passert på 3.28, og traseen bikket bratt nedover mot Bergfossenteret. Både Jan Olav og Vegar slapp seg skikkelig løs ned brattbakken og fikk 10-15 meter på meg som jeg hentet inn igjen til passering 2 km på ca 6.45. Jeg hadde litt problemer med å holde ryggen på de, og jeg måtte gi noen meter, som jeg flere ganger spiste inn igjen. I bakkene opp fra Kolbjørnshusbrua måtte jeg igjen gi ei luke på kanskje 20 meter, men hadde relativt god kontroll på pusten. Jeg klarte å jobbe meg opp i rygg igjen på flat sti langs Dokkaelva, og ved passering 5 km på 17.45 var jeg kun fem meter bak. Både Jan Olav og Vegar var innom drikkestasjonen etter vann, og jeg tok det som et signal om at de ikke var helt komfortable med det varme været. Det er jo ikke noe behov for drikke på en 10 kilometer, Men erfarne løpere som de er, senket de ikke tempoet for å drikke.

På gress og sti opp til Dokka camping dabbet farten til Jan Olav noe, men pga smal sti, var det ikke lett og løpe forbi. Det kom også opp en til bakfra. Oppe på Dokkabrua ble det bedre plass igjen, og jeg forsøkte meg på å gå opp i tet. Vegar hang seg på, men det virket som Jan Olav hadde det litt tøft. Bak speiderhuset hadde Vegar kommet seg forbi, og jeg måtte jammen slippe han med noen meter igjen. Jan Olav peppet meg litt bakfra, men jeg klarte ikke å komme meg opp i ryggen til Vegar.

Nå var vi inne i løpets tøffeste del. Ikke bare at det er mellom 7 og 9 km (noe som helt klart er den tyngste delen av en 10 kilometer), men det stiger jevnt og trutt, og traseen går langs en kupert sti uten noen muligheter for hvileskjær. Vegar jobbet jevnt og trutt foran meg og luka ble kanskje på 30 meter. Bak meg truet enten Jan Olav eller en annen. Jeg tenkte at det ikke var særlig lurt å la luka frem til Vegar bli større. "Bare jeg klarer holde denne avstanden til stadion, så skal jeg klinke til i spurten" var det som sto i hodet mitt mot slutten. Med 500 meter igjen hadde jeg klart å riste av meg han bak, og jeg var på skuddhold i forhold til Vegar. Foran der igjen lå Knut Lium, men avstanden frem dit var nok på bortimot 150 meter.

Spurten
Inn på stadion var jeg fortsatt ca 20 meter bak, men jeg var på hugget. Jeg seig noen meter innpå på bortre langside. Og jeg bestemte meg for å klinke til med 250 meter igjen. Jeg halset forbi Vegar gjennom siste sving, og jeg la merke til at han ikke klarte å svare. Jeg stivnet som en tømmerstokk siste 50, men klarte å kjempe meg inn, kun seks sekunder bak Knut.

Syrefest på oppløpet. Jeg må holde øynene igjen for å holde melkesyra innabords. 

Ser også ut som at Vegar har stiftet litt bekjentskaper med et utall hydrogenioners frie vandring i cytoplasmaet (nerdealarm!)

Jeg fikk ikke stoppet klokka, så jeg visste lite om hva tiden ble i minuttene etter målgang. Jeg måtte ha noen minutter for å få igjen pusten, og jeg hadde en god følelse. Jeg følte jeg hadde løpt et godt løp, og disponert kreftene relativt godt. Jeg tok etterhvert turen bortom tidtakeren og fikk opplest tiden min. 38.09.

Yes!

43 sekunder raskere enn i fjor. Det var en god beskjed å få. Da er jeg i god rute til Hytteplanmila. Men jeg vet at jeg hadde en meget god treningsperioden mellom Dokkarunden og Hytteplanmila i fjor, så ting kommer ikke av seg selv.
Finisher-skjorte Dokkarunden 10 km... :-) 

Som alltid var det premieutdeling i foajeen på Dokka Videregående skole med kaffe og kaker. Et bugnende premiebord som vanlig. I år plukket jeg meg ut ei fin flanellskjorte i svart og rødt sjakkmønster. Finere finisher-trøye finnes ikke.


Så bar det rett hjem til feiring av 5-åring, for anledningen i ny flanellskjorte!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng