Løpsrapport: Birkebeinerløpet 2014

Egne forventninger før løpet
Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.



Start - Sjøseterveien
Jeg tok meg ei kort oppvarming, kanskje litt for kort, og klemte meg inn i fremste rekke fire minutter før start kl 10.30. Startskuddet gikk og jeg la meg som ca nummer 15 i pulja ut fra stadion. I motsetning til i fjor, da det ble mye køløping bak i pulja, løste det seg nå fort opp og det var lite forbipasseringer de første kilometrene. Gutta rundt meg holdt et fint tempo. Jeg følte meg ikke veldig pigg oppover brattkneikene de første kilometrene og håpet sterkt på at jeg ikke lå noe særlig bak ved første mellomtidspassering etter ca 4 km. En kjapp kikk på klokka ved passering viste at jeg passerte på 16.50, ti sekunder foran skjemaet. Ett minutt og ti sekunder raskere enn i fjor.  Puh, tenkte jeg. Det var bra, pusten indikerte at jeg ikke hadde startet for rolig. Terrenget bølget videre jevnt oppover og vi kunne bikke toppunktet etter ca 7 km og dundre nedover mot andre passering ved Sjøseterveien. Her kom det to racere forbi, som jeg tenkte ville rive i filler låra sine med den stampinga ned bakkene. Ved mellomtidspassering Sjøseterveien viste klokka 36.15, og jeg lå nå 15 sekunder foran skjema til 1.27. Jeg hadde tatt inn 1 min og 45 sekunder i forhold til i fjor, og hadde ytterligere 1.30 resten av løpet for å karre meg inn på 1.27.

Sjøseterveien - Kroken
I fjor hadde jeg skikkelig trøkk mellom Sjøseterveien og Mesnasaga, og tenkte at jeg også måtte gjøre det samme i år for å holde meg under skjemaet. Jeg tok tre-fire løpere i pulja mi, og holdt meg tett bak de to racerne som tydeligvis fortsatt hadde krutt i låra. Ny kikk på klokka ved Mesnasaga: 45.20. Oi! 20 sekunder bak skjemaet.... Dæven, da gikk det fort her i fjor... Men jeg viste at jeg løp dårlig mellom Mesnasaga og Kroken i fjor, og hadde nå skumle intensjoner om å prestere bedre her i år. Jeg var nå klar over de tunge motbakkene ved 13-14 kilometer. Jeg hadde de to nedoverracerne på skuddhold hele veien, og begynte å passere mange fra pulje 2, og kanskje noen fra pulje 3 som hadde åpnet vel hardt. Jeg følte denne delen gikk bedre i år, og jeg passerte etterhvert Kroken. Jeg gruvet meg til å se på klokka. Hadde jeg klart å hente inn det tapte? Jeg kikket på klokka og kunne også i år se at denne dumme Garminklokka ikke viser sekunder etter en times varighet. Dessverre så sto det 1.05. Da var jeg fortsatt bak skjemaet, uvisst om det var ett eller 59 sekunder bak. Der og da tenkte jeg at 1.27 glapp, men at jeg med temmelig stor sikkerhet kunne komme meg inn under 1.30. Jeg løp relativt bra frem til utforpartiet, med unntak av en plass: Etter å ha passert fire-fem-pulje 2-løpere skjedde det som jeg fryktet når jeg løp med disse inov-8 x-talon 212-skoa med litt lang og spiss tupp. Jeg tuppet rett inn i en stein og deiset langflat ned i stien. Før jeg visste ordet av det var jeg på beina igjen og løp forskrekket videre. Gutta bak meg fikk seg nok en latter, og jeg ropte ut ett eller annet til de med lettere flauhet. Heldigvis var jeg uskadet og beina fungerte godt videre.

Nedover og bortover mot mål
Nedover brattpartiet mot Maihaugen hadde jeg tanker om å rulle skikkelig på. Det klarte jeg ikke, og holdt etter min mening et moderat tempo. Underbevisstheten var nok klar over at det ventet noen skikkelige sugende motbakker de siste 2,5 kilometrene. Det strekket løp jeg dårlig i fjor, og jeg var nå klar for å gå ned i kjelleren i dette partiet. Jeg syntes motbakkene var færre og kortere i år, og at det faktisk er noen lettere partier også her. Jeg begynte nå å slite skikkelig for å løpe forbi pulje 2-løperne. I den siste motbakken ved Mesnaelva ble jeg forbiløpt av en av de. Frodebror hadde løpt halvbirken og sto på toppen ovenfor Håkonshall og heiet. Nå var det bare unnabakker igjen og litt sikksakkløping over fotballbanen før jeg kunne passere målstreken. På oppløpet datt pulsbeltet av, og jeg fikk ropt til noen publikummere om å passe på det. Inn mot mål kunne jeg kikke opp på klokka, og konstatere at tiden ble 1.28.22.

Umiddelbare ettertanker
Pers med omtrent akkurat to minutter! Jeg holdt ikke mitt offensive skjema helt. Jeg tapte terreng mellom Sjøseterveien og Mesnasaga, samt ned bakkene mot Maihaugen. Men da har jeg også prøvd meg på et litt mer offensivt skjema, og kjent hvordan det er å ikke holde følge med det. Dette skjemaet medfører at jeg ikke er strålende fornøyd. Men det bør jeg være, da jeg løp to minutter raskere i år og kom inn på 45. plass av 495 startende i klasse M35. Det fører meg inn på topp 10%-listen.