Wavelight technology a.k.a "Lysharen fra helvete"



Foto: Indianexpress.com (Antageligvis tatt under Kvalheimmila 2020, Bislett stadion)

Vi må være forbaska forsiktige med å innføre nyvinninger til friidretten. Ingen idretter er så standariserte og målbare som friidretten. Det er skjært inn til beinet. Det gjelder å hoppe høyest, kaste lengst eller løpe fortest.  Mann mot mann, kropp mot kropp, hode mot hode. I løping kan vi sammenligne resultater med de som løp for 20, 50, 100, ja kanskje 1000 år siden. 

Konkurranseløping handler om å komme raskest frem. Jo lengre løpene er jo mer betydning har en bestemt egenskap; disponering. Å løpe fortest mulig over lengre distanser er vanskeligere enn man skulle tro. Det krever erfaring, klokskap og is i magen. Vi ser det blant lynkjappe barn, eliteutøvere og godt voksne mosjonister. De færreste mestrer kunsten.

Pacing; The noble art of running. 

Vi har ikke et godt norsk ord for det. Farts-styring. Disponering. Er ikke denne egenskapen en av de viktige x-faktorene i de lange løp? Vi tenker kanskje ikke alltid over det. Men denne egenskapen, å vurdere hvor hardt du til enhver tid er i stand til å løpe, er en komplisert prosess som balanserer masse kroppslige feedback og vurderinger, både bevisste, halvbevisste og ubevisste. 


Det finnes ingen fasit på hvor fort vi er i stand til å løpe den distansen vi står over for. Vi kan alltid løpe litt raskere...  De aller fleste av oss løpere har en ganske god antagelse på hvor fort vi tror vi kan løpe, og hvor fort vi håper vi kan løpe i det vi entrer startstreken på et løp. Vi har ganske sikkert lagt en plan på hvordan vi skal løpe løpet. Noen har bestemt seg for å løpe på et fastsatt skjema, andre løper kun på følelse, andre løper på puls, og atter andre løper mot konkurrenter. De fleste har en blanding av disse i sin plan. Men vi vet aldri hva som er vårt maksimale potensiale den dagen, og det vil være tidspunkter i løpet hvor vi er usikre på hva vi skal gjøre. Øke farten, roe litt ned, gå opp i tet, ligge i rygg, slippe ryggen osv. Det er hele tiden en konstant evaluering (feedback-sløyfe) basert på gjenstående distanse, konkurrenter, tidsskjema og opplevd anstrengelse. 

"Det mentale kjøret går". Foto: Roger Vestrum

På gateløp får vi stort sett tilbakemelding på fart ved hver kilometerpassering, og vi kan justere deretter. Det er alltid litt spennende å se hvordan klokke, kropp og følelse samsvarer. Ofte er de svært så samstemte, andre ganger er det stor dissonans, begge veier. Jeg kan åpne "kontrollert" første kilometer i et løp, men likevel åpne 15-20 sekunder raskere enn jeg hadde tenkt. Begynner det å gå tungt mot slutten så er det mentalt tøft å se en dårlig kilometertid ved passering. 

På baneløp er det ofte sekunderinger pr runde, og oppfølgingen er dermed enda tettere. Du har ganske god kontroll på farta, selv om rundetidene selvsagt kan variere noe, og det er vanskelig å holde helt jevn fart utover i løpet. Kun en gang pr runde får du svaret på hvor fort du løper. De neste 400 metrene må du selv vurdere hvor fort du skal løpe uten å få noe tilbakemelding om hvor fort det faktisk går. Det hele er da vurderinger ut fra svar du får fra kroppen og fra motstanderne. Det objektive svaret får du ikke før ny rundepassering.  

Fartsholdere, et uungåelig fenomen

Hvis du løper bak en fartsholder i en forhåndsbestemt fart, så er jobben lettere. Fartsholderen styrer farta for deg. Du trenger ikke bruke like stor mental kapasitet på å dvele ved tempoet. Du trenger bare å ligge i rygg, så kommer tidene av seg selv. Du vil også bli spart for noe av vinden, særlig under vindfulle forhold. 

Å ligge i rygg har lenge vært et taktisk trekk i mesterskap. Såkalt "sit and kick"-taktikk. Utenom mesterskap, når det løpes om best mulig tid har det også vært gunstig å ligge bak noen, la noen både styre tempoet og ta vinden. Utover 50-tallet, i jaget på drømmemila ble dette satt mer i system med avtalte fartsholdere. Da Roger Bannister i 1954 brøt drømmegrensa, under fire minutter på en engelsk mil, var det i samarbeid med de spesialtrente fartsholderne Chris Brasher og Chris Chataway. Enkelte mente at dette grenset mot juks, det var avtalt spill. En liten digresjon her er på sin plass; i boka "løping - en verdenshistorie" skriver Thor Godtaas at det finnes ganske gode kilder på at en mile ble løpt under fire minutter allerede på 1700-tallet. 

Chris, Roger og Chris etter sub 4-løpet i 1954. Foto: thetimes.co.uk 



Fartsholdere, mer eller mindre opplagte, må man på en eller annen måte forholde seg til. Så lenge det er flere løpere til start så vil man alltid kunne dra nytte av hverandre.  Det ble gjort avtaler utøvere imellom hvor svakere løpere gjorde en jobb for de sterkeste løperne. Da gjerne innenfor samme klubb. Dette kan vi også se under mesterskap i dag, hvor fartsholdere ikke er tillatt. Noen land med stor bredde i toppen ofrer et par av sine løpere for å gi større vinnersjanser til den antatt beste. Istedenfor å få "under bordet-avtaler" mellom løpere tok arrangøren mer og mer over organiseringen av fartsholdere, ofte i samarbeid med de beste løperne. Dette ga en mer "fair" konkurranse enn skjulte avtaler gjort på bakrommet. Fartsholderne er aktive deltakere i løpet, og kan fortsatt løpe inn til en offisiell slutt-tid. 

Selv om fartsholderne skal forenkle jobben til de antatt beste, er det på langt nær alltid de klarer å løpe slik de skal (foruten Bram Som da...). Vi ser utallige eksempler på fartsholdere som åpner for raskt, og hvor feltet velger å la fartsholderne løpe fra. Det er heller ingen garanti for at fartsholderne klarer å holde planlagt tempo og distanse. De kan sakke tempoet og falle av tidligere enn planlagt. Det som er (nesten) helt sikkert er at fartsholderne før eller siden dropper ut av løpet eller sakker akterut, og at resten av løpet er helt åpent. Fartsholdere er mennesker, og mennesker er ikke maskiner. 

At fartsholdere er mennesker og ikke maskiner gjør at de som ligger i rygg bak fartsholderne fortsatt må bruke hodet, gjøre vurderinger, ta valg, føle på kroppen. Alle disse bevisste og ubevisste valgene vi gjør underveis i løpet er det som gjør oss til fullstendige, besluttsomme og robuste løpere, men også til sårbare og ubesluttsomme løpere. 

Det er alle disse valgene som fremskaper selve løpsindividet. Det gir oss variasjon. Det gir oss kenyanere som løper i rykk og napp, det gir oss vågale løpere som smeller til tidlig i løpet. Det fremskaper publikumshelter og skaper overskrifter. 

Året 2020, annerledesåret. Først og fremst pga Covid-19. Men også det første året hvor skoteknologien for fullt har rasert alle statistikker, ledet av World Athletics, det internasjonale friidrettsforbundets sløvhet i å regulere dette inn i regelverket på en ordentlig måte. Med Vaporfly og Alphafly på beina har så å si alt av gaterekorder på alle nivåer og i alle verdensdeler blitt smadret. 

Året 2020,det virkelige store annerledesåret. Året da også Wavelight ble tillatt brukt i konkurranse. Kunstige fartsholdere. Et lys som "løper" langs lista i en gitt fart. Wavelight technology, designet av SPORT technologies i Nederland. Med i utviklingen hadde de den gamle storløperen Jos Hermens og fartsholderen over alle fartsholdere Bram Som. Jos Hermens hadde brukt noe lignende da han satte sin timesrekord på bane på 70-tallet. Nå var ideen videreutviklet av SPORTS, og Jos mente det var et genialt treningsverktøy for å gi løpere riktig "pacing" på trening. 

Dessverre ble ideen solgt inn som et verktøy som også kunne brukes i konkurranse. Argumentet var at friidrett var en lite populær publikumsidrett. Den var for traust. Moderniseringer måtte til. Her ville en "lyshare" gi publikum en boost. Spenningen i å se om løpere klarte å holde "lysets hastighet". 

World Athletics gikk rett i fella. Eller at Jos Hermens nettverk er langt inne i World Athletics organ....I tidligere regelverk for baneløp ville ikke en slik "lyshare" vært tillatt. Men i tidlig 2020 ble det innført en liten setning langt inne i regelverket som tillot slike tekniske hjelpemidler. Se mer om det mot slutten av dette YouTube-klippet av "Total Running productions" (6:00): 


Verdensrekorder for fall. 

Kenenisa Bekeles 5000m-rekord i 2004. Den kenyanske fartsholderen holdt til 2000 m. Med seks runder igjen var Bekele alene i tet.  Han banket inn runde på runde uten noen som helt kontroll på verdensrekorden. Alene i tet. Rundetidene var jevne. Spenningen steg for hver passering. Kommentatorene jublet ut rundetiden. Noen sekunder bak. Tre runder igjen, og rundetidene tipper litt feil vei. Glipper verdensrekorden? Hvor god kontroll har han egentlig? Klarer han å holde trykket oppe neste runde? To sekunder bak når bjella ringte. Dødsstøtet ble satt inn på sisterunden og sekundene varte en evighet i det han spurtet oppover oppløpssida. Spenningen sitret i publikum. En blanding av nådeløs stillhet og ekstase. Det gikk! Ny WR med 12.37.35. Stadion eksploderer. 

Monaco 14. august 2020. Wanda diamond league. Rekordstadion i Monaco. Superraskt banedekke. Wavelight lurende under sargen. Nike Dragonfly. Joshua Cheptegei.  Alt lå til rette.  

Supertalentet Joshua Cheptegei entret stadion med et hårete mål. Å sette verdensrekord på 5000 meter. Den 16 år gamle verdensrekorden til Kenenisa Bekele på 12.37.35 sto for fall. Det neste som skjedde er vi alle klar over. 

Cheptegei fastlåst til lyset i sine dragonfly. Foto: CNN.com 

Han dundrer inn til ny verdensrekord. Men det er en ting som mangler. Spenningen. Kommentatorene hadde ikke noe å bidra med. Vi så til enhver tid hvordan han lå an. Cheptegei hadde kun en oppgave. "Follow the light". Han kunne koble ut hodet og bare løpe. Som en maskin. Ikke noen vurderinger. Ett hypnotisk mantra i hodet "Follow the light". Han trengte ikke å løpe fra sin argeste motstander (lysharen) for å vinne. Det holdt å bare ligge der hele veien. Å bli tauet inn til ny verdensrekord. Den første i historien som vinner uten å løpe fra alle. 

I etterkant har også Cheptegei tatt verdensrekorden på 10 000 m og Letesenbet Gidey smadret rekorden på 10 000 for damer på samme vis; å klamre seg fast til lyset. Timesrekorden på bane for begge kjønn har falt. Alle disse i første forsøk med Wavelight. 

Wavelight skaper en helt annen mentalitet blant løperne. Du kan nå plutselig vinne uten å løpe fra. Du må bare klamre deg fast i lyset. Å klamre seg fast skaper ikke vinnere. Det skaper følgere. Etterdiltere. 

Det skaper ikke offensive, uforutsigbare løpere og publikumshelter. 

Wavelight er et veldig fint hjelpemiddel i treningsarbeidet. Og det kan hende det skamroses av utøvere som løper ned sine perser hengende bak lyset. Men jeg er ikke i tvil. Det skulle aldri vært lov å bruke i konkurranse. Du mister løpingens "kunst".  Det blir mer maskinelt. Kjedelig. 




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Seiglivede myter om tredemølla

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.