Småløp frem til nå. Nå venter hovedutfordringen!

Vårløpene 2017

 
 
200 meter etter start. Baktroppen er i ferd med å etablere seg... :-)

KM Terrengløp
Konkurransesesongen ble åpnet med KM terrengløp for Hedmark og Oppland 1. mai. Jeg stilte i den sylkvasse veteranklassa MV40-44, men på startstreken så sto alle fra 18 år og oppover. Fire ganske kuperte og tøffe runder på snuat 800 m på gresset til Mjøsen golfpark var i vente. Det var noen halvgode løpere på startstreken med blant andre Vegard Ølstad og Even Brøndbo Dahl.
 
Oppvarmingen min ble litt lett løping med Henrik og Helene som gjorde solide løp i henholdsvis klasse J-8 og G-12, før jeg fikk et kvarters tid for meg selv. Selve løpet gikk sånn tålig greit. Vanskelig å vurdere prestasjonen da jeg aldri har løpt der før, og det er ei kupert løype på gress. Men jeg syntes ikke jeg var så skremmende langt bak Bjørn Egil Nordseth og Odd Arnvid Bollingmo. Sistnevnte ble kretsmester i MV 40-44, jeg fulgte opp med sølvmedalje. Løpet fungerte som ei god treningsøkt, og jeg fikk blodpumpa til å herje ganske så realt.
 

 
Landkarusellen på Lyngstrand
Kun to dager senere var det kalrt for første løp i Land løpskarusell. Dette er løp jeg har vært med på i over 20 år og har et veldig tett og nært forhold til. Åpningsløpet var som alltid i og rundt Lyngstrand camping. Ei relativt lettløpt og flat terrengløype med et lite teknisk stiparti. En runde på snaue 900 meter løpes fire ganger, ikke så ulikt KM-løypa for et par dager siden. Forskjellen på løpene er at på Lyngstrand har jeg løpt maaange ganger og det vil dermed være en god indikasjon på hvordan det står til med formen etter en lang treningsvinter hvor jeg har prøvd å gi slipp på kontrollen med å løpe uten klokke, puls og GPS.
 
Både Arne Mjelde Sæther og Bjørn Egil Nordseth var på startstreken så jeg var sikker på at jeg ikke kom til å ta teten. Et ganske så stort felt på snaue 50 løpere dundret i vei på runde en, og jeg la meg i rygg på Arne og Bjørn Egil. Det gikk lett, men jeg valgte å la de få noen meter i løpet av første runden. Noe annet ville kanskje vært galskap. Ved passering en runde var jeg kanskje 10-12 sekunder bak. Jeg klokket rundetider, men så aldri på klokka. Jeg ble løpende alene og presse de tre siste rundene, men Bjørn Egil økte ikke forspranget med særlig mye. Jeg dundret i mål, hadde presset bra, men kunne kanskje presset noe mer hadde jeg ikke ligger helt alene. Jeg kikket spent på klokka, og kunne med glede se at tiden var min nest beste noensinne. 12.40.  Kun slått med to fattige sekunder fra det gode året 2014.
 
 
Vinnertrioen fra Landkarusellen sesongåpning på Lyngstrand: Fra venstre toer Bjørn Egil Nordseth, vinner Arne Mjelde Sæther og treer er undertegnede (med litt mer fremskutt hake enn på bildet over...:-) Bilde lånt av SLIL friidrett 
 
 

 
 

3000 m på Gjøvik stadion 
Jeg var noe nølende til å melde meg på dette løpet, da jeg synes baneløp er er skremmende men samtidig fristende. Nivået er ofte høyt, og jeg har en tendens til å legge lista litt høyt. Jeg har jo gått ut med at et av målene mine denne sesongen er å løpe en 3000 m under ti blank. Jeg hadde ikke nubb i fjor, og hadde ikke akkurat troa nå heller. Men Sæmund meldte meg på Totenlekene sammen med et knippe andre Søndre Land-utøvere (barn riktignok). Jeg skulle jo uansett være på stadion med unga den dagen, så da kunne jeg likesågodt slenge meg med.  Jeg siktet meg egentlig inn mot 10.30. Realistisk sett var jeg såpass usikker at jeg åpnet opp for å godkjenne alt mellom 10.00 og 11.00. Jeg hadde et lite håp om å se 9-tallet, men det virket urealistisk.
 
Vi var et godt felt på ca 15 stk, en blanding av menn og damer, gutter og jenter fra 16 år og oppover til meg på 39 (enn så lenge). Flere så ut som relativt skarpskodde hingster så det ante meg at jeg ikke ville blande meg inn i tetstriden. Jeg kjente ikke kapasiteten til noen av løperne. Dette ga meg et godt utgangspunkt. Jeg skulle løpe uten å se på klokka, og jeg visste ikke kapasiteten til de andre. Her var det bare å åpne friskt og holde dampen oppe hele veien så fikk tiden bli som ble. Det var heldigvis ingen som fikk sekunderinger underveis, slik at jeg bare kunne løpe helt i ørska. Åpningen var grei, og jeg løp som vanlig lekende lett i starten. På runde to fant jeg meg en rygg som holdt et fint tempo, og jeg klarte svidt å holde den gjennom de neste rundene. Med to runder igjen, prøvde jeg noe jeg aldri har vært god på; å kjøre et lite rykk på nest siste runde. En langspurt med andre ord. Som regel bruker jeg denne delen av løpet til å spare krefter til sluttspurten, men nå skulle det langspurtes (spurt og spurt fru Blom...). Jeg fikk ei luke på unggutten og holdt bra drag helt inn. På oppløpet tok jeg ut det siste og kikket forventningsfullt på klokka i det jeg peser meg ned i knestående bak målstreken.
 
10.05!!!

 
 
Fantastisk. Så nære å komme under ti blank-grensa. Hva hadde skjedd hvis jeg hadde hatt sekunderinger underveis og løpt på skjema. Hadde jeg klart å knipe det inn, eller hadde det gått dårligere? Jeg er ganske sikker på at det hadde gått dårligere. Jeg hadde ikke hatt troa på å klare å kjøre jevne 80-runder. Rundetidene viste at jeg løp noenlunde jevnt med 75 åpning, deretter 80 og så jevne 82-runder før en sluttspurt siste 200 på 36 sek.
 
Langspurten er satt i gang, og jeg "parkerer" nærmeste konkurrent :-)
 
 
2960 m på Hov Stadion 
Ei helg etterpå var det klart for et nytt løp i Landkarusellen og det var min første deltakelse på Hov stadion. Vi løp åtte runder på tilsammen 2960 meter. På grunn av manglende siste sving kutter vi tversover på baksiden av fotballbanen. Det gir en runde på ca 370 meter. Det var en glovarm søndag med kanskje 28 grader og strålende sol. Det var ikke et like skremmende felt her som på Gjøvik og jeg tok det hele litt mindre seriøst. Jeg åpnet lett og fint i tet, men kanskje litt fort. Jeg sakket litt av, og merket at jeg fikk Ådne Skogsbakken etter meg. Han var hakket kvasserer enn jeg trodde før start. Han kome nesten opp i ryggen på meg, men jeg fikk ristet ham fra meg de siste to rundene. Sluttiden var ikke så mye å rope hurra for. 10.40. Men jeg skylder på varmen, de krappe svingene tvers over fotballbanen og ei hard intervalløkt dagen før.
Fra starten. Ragnar Skogsbakken rett bak meg, men etterhvert ble det sønnen Ådne (41) som fulgte meg tettest.
Bilde lånt av Søndre Land il friidrett (løpsreportasje i lenken).

Nå venter hovedutfordringen!
Nå er småløpene unnagjort. Gode treningsløp har hjulpet meg i å finne troa på at det er muligheter for persing i fjellet i helga. Mitt mest minnerike løpsarrangement går av stabelen, det norske fjellmaraton, som jeg har deltatt på nesten hvert år siden jeg så smått startet å løpe i 15-16 års alder. I år som mange ganger tidligere skal jeg løpe den artige og fartsutfordrende minitontraseen fra Båtskaret til Beitostølen. 7 km med slak nedoverbakke. Erfaringen tilsier at tempoet i den traseen stemmer godt overens med 3000 m-farta. Jeg har en gammel pers på 22.22 fra 2004 eller noe slikt. Kan den stå for fall? I fjor hadde jeg et greit forsøk, og kom i mål på 22.59, men med noe motvind. Jeg mener selv at jeg er hakket kvassere i år, og at jeg med gode forhold og passe gode konkurrenter kan klare å yppe meg mot den gamle persen. Dette blir ulidelig spennende (for meg :-).

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.