Sesongen er i gang


Jeg er i gang. Sesongen er i gang. Den monotone grunntreningsperioden i vintermørket langs nedsnødde og isete landeveier er over. Våren har kommet...og blitt borte igjen....og kommet tilbake.

Hodet har vært fylt opp av tanker og psykofysiologiske teorier. Jeg brukte mesteparten av vinteren til å trene uten verken puls, gps eller stoppeklokke. Jeg forsøkte å lage mitt eget "løperens Truman Show". Akkurat det lot seg ikke gjennomføre...men jeg har lært.


Mind over matter
Jovisst kan vi lett lure oss selv, og bli lurt... i begge retninger. Vi kan lure oss til å bli bedre løpere, og vi kan lure oss til å bli dårligere løpere. Vi kan gjøre det gjennom treningsøkter, og i en konkurranse.
Dette kan legges inn under begrepet "mental trening", selv om jeg selv synes det er et litt kvalmende begrep. Kanskje mest fordi jeg assosierer det med "bli den beste deg", "helvetesuka", og slike kommersielle "hypa" greier. Men det handler kanskje mye om det samme. Same shit, different wrapping.

Det er særlig to ting jeg har lært. Klokka jeg har på armen under treningsøktene styrer meg og mitt prestasjonsnivå. Den gir meg kontinuerlige tilbakemeldinger om fart, tid og puls og forholdet mellom disse. Opplevelsen, anstrengelsesgraden og prestasjonsnivået lar seg styre av det. Dette kan i mange tilfeller føre til stagnasjon. For å dra dette et hakk videre så kan det være lurt å være klar over dette og bruke det bevisst. Dersom jeg har en god treningsperiode, og legger bak meg mye trening, så er det en stor fordel å trene uten klokke. Da blir det lettere å heve seg et hakk eller tre. Klokke holder meg da ikke igjen. Hvis jeg derimot er i en dårlig treningsperiode så kan det være lurt på bruke klokka, og løpe på gamle storhetstider. Vi klarer alltids å pushe oss tilbake til et nivå som vi har vært på tidligere (alt er relativt, så det er jo måte på).

Jeg har tatt lærdom av en ting til. Jeg bruker ikke klokke under konkurranser. Jeg løper mot konkurrentene og ikke mot klokka. Jeg er av den oppfatning at det lønner seg for meg totalt sett. Da justerer jeg meg ikke etter klokka. Jeg mener jeg har gjort mine beste konkurranser da jeg ikke har klokket kilometertider underveis.

Men jeg har ikke klart å frigjøre meg helt fra klokka. Det holdt frem til mars en gang. Jeg ville ha en månedlig kontrolløkt for å se om dette fungerte. Men kontrolløktene ble gjennomført litt og litt oftere... Nå har den blitt faset inn igjen på de fleste økter. Men jeg har stort sett utelatt en parameter; puls. Jeg løper stort sett uten pulsbelte. Jeg klarer å intensitetsstyre treninga godt nok uten bruk av pulsklokke, samtidig som jeg slipper å styre med en av de "viktige" sammenligningsparametrene.

En annen viktig "oppdagelse" er det med reservekapasitet. Vi kan fort la oss begrense av pulsnivå, kilometertider, terskelpuls, terskelfart og såkalte VO2-maksverdier. Det finnes ingen slike definerte grenser. Fysiologer sier også til dels dette, og sier det dreier seg mer om et terskel-"område". Litt diffust spør du meg. Disse tersklene og maks-verdiene er ikke absolutte verdier. De endres i takt med motivasjon, lyst og vilje. Det er forenklede fysiologiske modeller av noe langt mer komplisert; samspillet mellom kropp og sinn.

Hva gjelder meg, så har jeg vanskeligheter med å finne en terskelfart eller en terskelpuls. Holder jeg konstant fart så vil jeg bli gradvis mer og mer sliten jo lenger jeg løper. Åpner jeg i 3.45-fart så går det lett i begynnelsen og etter 7-8 km så blir det vanskelig å opprettholde tempoet. Åpner jeg i 3.55-fart så går det lett i flere kilometer, men etter 12-14 km så er jeg ferdig. Åpner jeg i 4.05-fart så kan jeg holde det gående i kanskje 20 km før det begynner å røyne på, osv.

Ved slike hardøkter så erfarer jeg også at pulsen går jevnt oppover hele veien. Jeg vil tro at det også gjelder laktatnivåene til tross for at farten er den samme.

Regelen om at kilometertidene går opp med ca 10 sekunder ved dobling av distanse ser ut til å passe meg bra. 10.15 på 3000m (3.25-fart), 17.55 på 5km (3.35-fart), 37.30 på 10 km (3.45-fart) og 1.23 på halvmaraton (3.55-fart). På maraton brytes linja, men det handler om for få kilometer i beina, og for få langturer.

Jeg har blitt litt tilhenger av Tim Noakes "Central Governor Model". Hjernen styrer prestasjonsnivået. I samspill med kroppens fysiologi skaper den tretthet i systemet, som kan gi seg utslag på flere måter. Den kan hemme hjertets slagvolum, den kan styre opplevelsen av muskeltretthet, sågar melkesyreverdier. Den er en slags sikkerhetsmekanisme som trer inn for å unngå overbelastning av systemet. Jo mindre som står på spill, jo tidligere trer den i kraft. Er vi motiverte, tente og noe stort står på spill så strekker den seg litt lenger. Er det fare for liv og helse så åpner den opp for hele reservekapasiteten og vi kan få uante krefter.

Kritikerne av modellen sier at selv om det finnes en slik sentral overkommando i hjernen så hjelper det oss ikke i treningshverdagen. Det endrer ikke treningsmetodene. Den erfaringsbaserte tilnærmingen treningen har verden over er overlegen alle teorier. Jeg er ikke helt enig i det. Bare det å være klar over dette, gjør at vi kan hente ut litt mer. Den etablerte sannhet om trening i dag gjør at den enkleste måten å overbevise oss selv om at vi klarer å prestere mer er å løpe mer og optimalisere treningen. Dette er kanskje den letteste måten å overbevise oss selv at vi kan prestere bedre. Alternativet er å rigge et truman-show for oss selv, eller lure oss selv på andre måter. Vi må jobbe for å overbevise oss selv om at vi klarer mer. Vi kan lage oss mantraer som "Shut up legs", eller "Shut up brain", for vi har jo mer å gå på. Det kan riktignok hende at hjernen er i det utspekulerte hjørnet og sørger for at magen slår seg vrang, eller at krampene tar oss. Da har den tatt innersvingen på de fleste av oss, selv om noen faktisk klarer å trosse dette også og dundrer løs videre med spy nedover bringa, alskens ulumskheter nedover låra samt muskler som vrir seg i kramper.

Vi er kanskje flere som husker franskmannen fra 50 km kappgang i OL.  Eller triatlonutøveren som ødela tarmene på grunn av dehydrering under Ironman i Hawaii 1997. Noen har en evne til å presse seg ut over det normale, og er kanskje et varsel om at noen signaler må tas på alvor.

Vel det var en liten avsporing.

Jeg får hente meg inn igjen og avslutte innlegget med å si at sesongen er i gang, klokka brukes mer fornuftig enn noen gang tidligere, og jeg skal finne meg mantraer og tankerekker som utvider begrensningene som min "Central Governor" gir meg.

Sesongen har åpnet med to korte terrengløp.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Tro kan flytte fjell. Vi blir ikke bedre hvis vi ikke har trua.