Anmeldelse konkurransesko: Mizuno Wave Ekiden

Rett og slett en lekkerbisken! Vi stiftet bekjentskap på xxl's nettsider, der den poppet frem fra et tilbudsvindu. Mizuno wave ekiden 9. En frakk og passe hissig lettvekter, eller den er kanskje i kategorien lett fluevekt.

Jeg gikk på et bomkjøp for to år tilbake, da jeg gikk til innkjøp av Brooks T7 racer. Den var hakket for liten, og jeg gadd ikke koste på meg retur. Så de bare ligger der. I mellomtiden har jeg klart meg med mine gode gamle og temmelig etterhvert temmelig utslitte asics ds racer 8 og asics gel tarther 2. Men nå har det begynt å rakne for dem. Så for å ikke gå fullstendig opp i liminga så kastet jeg meg på og kjøpte et par Mizuno Wave Ekiden til den greie summen av 699. Jeg tok en råsjans og bestilte min vanlige størrelse, som er 45. Jeg har jo et par andre Mizunoer i skoparken min, og vet at de er sånn noenlunde "true-to-size".

Demping og vekt
Ikke lenge etter at jeg fikk dem måtte de testet ut til ønsket formål. Denne raceren av en sko er ikke laget for tunge hælløpere travende milevis på asfalt. Dette er en god gammeldags "stafettsko" eller såkalt "racing flat". Såla er kun 15 mm i hælen og 10 mm i forfoten, noe som gir en dropp på, etter min mening, pene 5 mm. Akkurat passe utfordrende for akillesen min. Jeg kommer mest til å bruke den som en intervallsko på bane. Dem manglende dempingen gir føttene mine litt vel mye juling til at jeg kan dunke 16x500metere langs asfalten, inkludert oppvaarming og nedjogg (det var kun i gamle dager at jeg hadde tid til å drive med skobytte under treninger).

De veier nesten ingenting. Mindre enn joggeskoa til minstejinta på snart tre år. Disse skoa veier kun 140 gram. Letteste skoa jeg har hatt tror jeg.

Så jeg tok dem med for en test på tartanen på Søndre Land idrettspark aka Hov stadion.

Her fungerte de som bare rakkern. Kjappe og responsive i avtrekket, 5mm-droppen gir et naturlig forfotsteg, og røsker litt ekstra i akilles-draget. De er ganske smoothe i overgangen (landing-fraspark), og foten er passe beskyttet og støttet både i hæl og forfot. Relativt bred tåboks, men ikke slik at det blir sidevandring i svingene.

 



 

9-er utgaven er som oftest kledd som du her ser. Grønn og sort hæl som gradvis går over til hvit forfot. Signaturen fiffig skrevet opp langs hælens ytterside. Overdelen virker komfortabel og passe holdbar. Hælkappa er, som på de fleste mizunosko, ganske stiv og høy, men ikke like høy som på Hitogami. Der får jeg problemer med trykk på ytre ankelkul. Det merket jeg ikke noe av på Ekiden. Profilen er i mine øyne svakt aggressiv, med en lett avrundig i forfoten, og ellers smekre fine linjer.

 

Standard "bildekkgummi" er fjernet fra yttersåla, antageligvis for å spare vekt. Dette er erstattet med såkalt X10 og blown rubber, som vi også finner hos flere lettvektere. Her er nok holdbarheten en del redusert, særlig i slitepartiene ved fotisett og fraspark. Men for mitt bruk, som hovedsaklig blir på tartan så vil en slik såle fungere ypperlig. Den ga godt feste på bløt tartan, og kan dermed også være et alternativ for piggsko for litt lengre baneløp.



 



Konklusjonen er at jeg denne gangen ikke gjorde noe bomkjøp. "True-to-size" og fantastisk god passform gjør at jeg endelig har fått meg en god banesko og konkurransesko. Jeg trenger nok noe mer tilvenning for å kunne ha utbytte av å løpe med disse på et 10km asfaltløp, men for baneøkter ok konkurranser opp til 5-6 km er de selvskrevne.

I mrogen venter et banestevne. Men ikke rundbaneløping. Der føler jeg meg ikke kvass nok om dagen. Men jeg er påmeldt 100m og høyde... Det må være minst 15 år siden sist. Da blir det ikke Ekiden på føttene. Nei, nå må jeg ned i kjelleren og tørke støv av piggsko og høydepiggskoa fra 1995. Det blir saker.

 

 

 

Dette innlegget er ikke sponset på noen som helst måte. Skoa er innkjøpt som en hvilken som helst vanlig kunde, og jeg mottar ingen form for "belønning" for å skrive dette innlegget.