Løpsrapport: Fra fjord til Helvete 2016

Foto: SLIL's nettsider (Bjørn H Stuedal)

Folkehavet slo i mot meg, jubelbrus, et helvetes spetakkel, selv om det fortsatt var langt til Helvete. Det var taktfast klapping, samstemt roping og tenåringsaktig skriking. Det kokte langs traseen. Jeg kunne ikke annet enn å øke farten. Det var nesten så jeg  sammenlignet meg med Kuppern på jakt etter nye verdensrekorder, eller Haile Gebresselassie løpende 62-runder på Bislett. Tilskuerne i Søndre Land er nesten like høylytte som et fullsatt Bislett stadion.

Det gikk til Helvete.

For andre gang.

Jeg skrøt uhemmet etter fjorårets verdenspremiere, og jeg kjenner at superlativene sitter løst også denne gang. Motbakkeløpet var også i år en del av bygdefestivalen "tid for tømmer". Midt under den store "markedsdagen" i sentrum raser hordene av motbakkeløpere gjennom sentrum, som oksene i Pamplona, halsende mot Helvete.

Som kulturarbeider var jeg i år med i arrangements-staben for "tid for tømmer" og hadde en del å gjøre under festivalen, men jeg fikk trasset meg til deltakelse i motbakkeløpet som en slags representant for kommunen :-) I fjor deltok jeg også som representant for folkehelsekomiteen, men var hindret fra å gå "all in" da jeg akkurat var kvitt en lungebetennelse. Jeg løp da på 25.15. I år var jeg innstilt på å fyre på alle plugga. Jeg var kanskje noe kjei beina etter å ha jobbet til midnatta dagen før, og fra tidlig lørdag morgen, men det kunne jeg ikke tenke noe på. Jeg hadde gjort et par intervalløkter opp traseen, og hadde laget meg et tidsskjema til rett under 23 minutter. Jeg møtte familien tre kvarter før start og tok med meg eldstemann ned til start i Kråkvika. 

Foto: SLIL-friidrett (Heidi Lysen)

God og spent stemning før start. 

Før start
På vei ned til Kråkvika møtte vi flere løpere som var i gang med oppvarminga. Forhåndspåmeldingen hadde gått over all forventning, og det var ventet godt over hundre løpere. 20 minutter før start hadde vi fått startnumrene våre, Henrik fant flere jevnaldrende kamerater mens jeg fikk varmet opp litt. Jeg regnet med at blodpumpa kom til å få kjørt seg umiddelbart etter start, selv om jeg var fast bestemt på å holde hodet kaldt og laktatnivåene lave under den første halvdelen. Det skulle jo løpes fire km og 400 høydemeter. Når syra kommer i slike løp, så har du den der helt til målgang. Jeg fikk heldigvis tid til to halvlange drag med god intensitet før jeg jogget ned igjen til startområdet.
Nå hadde hele feltet samlet seg bak startstreken, et felt på hele 163 løpere.

PANG!

Feltet satte i vei, jeg la ut noen meter bak teten. Det ble litt knuffing i feltet og en mann gikk rett i grusen. Vi dundret rett inn ei bratt kneik, og i år som i fjor var det forskjellige taktikker ute å gikk, mer eller mindre bevisste antok jeg. Noen smalt i veien i et forrykende tempo, og dabbet raskt av, andre kom forbi meg som ei kule etter et par hundre meter. Selv tok jeg det relativt rolig opp den første kneika, men økte litt etter noen hundre meter, og startet å plukke løpere oppover mot Hovli og inn mot Hov sentrum. Jeg hadde planlagt en første kilometer på rundt 4.40, men passerte på 4.30. Det føltes bra, og jeg økte farten litt i det slakere partiet inn foran rådhuset. Det var her vi ble møtt av publikumshordene i det vi krysset riksveien og gikk inn i det bratteste partiet fra sentrum og opp til Midtberg. Til ellevill jubel fra tilskuerne fikk vi ekstra giv inn i brattbakkene.

Det tunge midtpartiet.
Jeg la meg på et lavt gir opp den første kneika. Litt for mye iver her kunne ødelegge resten av løpet. Jeg la meg i et godt arbeidstrav. Oppover Lensmannsgutua sto det også godt med folk. De heiet meg frem, og jeg svarte kort "dette går til Helvete". Sjelden har jeg spøkt bedre.... Ved passering jernbanen kom det en liten gutt forbi meg, han kunne ikke være stort eldre enn 10-12 år. Det var imponerende tenkte jeg, og fortsatte oppover i godt arbeidstrav. En eldre kar med stokk dukket frem fra en busk og viftet oss oppigjennom. Videre oppover var det klynger med folk i enhver liten sving og avkjørsel. Kjentfolk som heiet meg frem. Det var lett å gi på litt for mye. Ved Midtberg, etter 2,1 km var det en som ropte at jeg lå som nummer ti. Ok tenkte jeg. Det var da ikke så verst. Etter ferista kom det en forbi meg i litt for stort fart til at jeg valgte å henge meg på. Jeg så at et lite firemannsfelt snaue hundre meter foran meg begynte å sprekke opp. Jeg ante en mulighet for å ta inn igjen de som sakket akterut. Jeg jobbet jevnt og trutt oppigjennom, men lukene mellom oss forble omtrent de samme. Vi passerte tre kilometer, og det var en kilometer igjen. Jeg følte jeg hadde disponert godt, men det er ikke rare fartsøkningen som skal til før syreangrepet er et faktum i slike motbakker som dette. 

Foto: Bjørn H Stuedal

Etter ca 2,5 km mistet jeg topp 10 plasseringen. Jeg hadde ingen mulighet til å henge meg på ungutten fra Raufoss, Mathias Hoelsveen og den litt eldre Runar Baklien fra Øvre Vardal Sp. Kø. 

Far og sønn, fornøyde etter nedkomst.

Siste kilometer.
Det blir brattere og brattere. Pusten var ikke lenger kontrollerbar, og det kom både gutterale lyder, sputt og slævj ut av munnen. Jeg var nok ikke akkurat noe trivelig syn for de som sto å så på. Noen ordveksling sto ikke på tale. Innimellom klarte jeg kanskje å få en tommel opp. Med 400 meter igjen flatet det litt ut ved den såkalte Helvetes forgård,  før den siste harde bakken på 300 meter. Jeg prøvde å øke farten, trodde jeg hadde en sjangs til å ta igjen de to tre foran meg, deriblant den lille gutten. Prustende og pesende, med krum nakke og blytunge lår tok jeg meg opp mot toppen. "Nå er det bare å spurte", rope Ragnar Skogsbakken fra sidelinjen. Jeg nølte noe, men klarte å sette inn et lite ekstra gir før bakketoppen. Jeg var nå bare sju-åtte meter bak mannen foran meg. Den lille gutten var forsvunnet. Over bakketoppen, med snaue hundre meter igjen ga jeg alt, men det samme gjorde mannen foran meg. Jeg stupte inn i mål og trykket på klokka. 22.39. Ja! Måloppnåelse. Dette var godkjent. En 12. plass totalt og 6. plass i klasse 20+.  Vinnertida var på knallgode 18.38 av Per-Christian Lysaker Torgersrud. Det var nesten to minutter bedre enn løyperekorden fra i fjor, og nesten to minutter foran andremann, den lokale 16-åringen Olav Stuedal. 

Jeg måtte stå med henda på knærne i et snaut minutt før jeg kom meg til hektene.

En etter en ramlet inn bak meg. 

Totalt utslitte. 

Det er noe spesielt med målgangen på slike motbakkeløp. Etter et par minutter lå folk strødd omkring i målområdet. Reneste slagmarka. 

Pesende, gulpende og spyende.

Folk hadde gitt alt.  Folk var fornøyde. Folk hadde pushet egne grenser, nådd målsettinger, kommet seg til topps. Det er noe sterkt symbolsk over å komme seg til topps. Nå målet.

Jeg gikk litt tilbake i traseen og tok noen bilder fra flere slitne løpere over siste bakketopp. Ikke alle egner seg for publisering... Med ett kom eldstesønnen Henrik. Allerede? tenkte jeg. Han var fem meter bak den gode veteranløperen Hans Lysen når 100 meter gjensto. Vi hadde før løpet snakket om at han kunne henge seg på Hans Lysen oppover, for han løper nok smart.  Jeg skrek til Henrik at han måtte starte å spurte. Nå tar du'n Hans! Det er jeg sikker på! ropte jeg. Og som en rakett skaut han seg forbi og inn i mål på den svært gode tiden 26,47. 2. plass i klasse 0-12 år. 

Så var det å småjogge ned igjen sammen med andre løpere, og snakke om erfaringer gjort oppover. De fleste var enige om at det var helvetes hardt, og helvetes moro. 

Vi gleder oss allerede til neste år! 

Bilder av de tre beste følger

Foto: Bjørn H Stuedal

Vinner og ny løyperekord på 18.38: Per-Christian Lysaker Torgersrud, Lillehammer.

Foto: Bjørn H Stuedal

Andreplass med 20,31: Olav Bergan Stuedal SLIL-friidrett

Foto: Bjørn H Stuedal

Tredjeplass med 20.40: Jon Fossen Rosenberg, NLI