Terskel eller snakketempo?

Hare eller skilpadde, train hard win easy, hjerte eller mitokondrier, LSD eller VO2, NTNU eller OLT?

Fører alle veier til Rom?

For ørtende gang er jeg i et treningsfysiologisk villrede. Jeg har jevnlig noen hissige valgdebatter gående rundt omkring i mitt hode. Av og til deler de seg opp i klassiske fløyer ala 4x4 vs Olympiatoppen andre ganger som en litt mer salig blanding av meninger.

Jeg har gjennom årene hatt en ganske allround tilnærming til treningslæra. Jeg har variert med rolige, moderate og harde langturer, korte og lange intervaller, terskelintervaller og VO2-maksintervaller. Jeg har derimot aldri vært tilhenger av relativt korte og rolige turer. Jeg har heller aldri hatt særlig tid til de veldig lange og rolige turene. Men de få gangene jeg har løpt over to timer så har jeg stort sett løpt rolig (noe som betyr å gli ut av sone 1 og inn i god sone 2 mot slutten av økta. Jeg har derimot hatt litt mer tro på å kjøre de fleste treningene ganske hardt, da jeg aldri har hatt særlig stor mengde i treninga mi. (Sjelden over fem økter og 70 kilometer i uka).

Jeg har også klart å tilpasse treningsteorier etter min livssituasjon....(usikker på om det er en god eller dårlig egenskap...) Fordelen er at det bidrar til å holde treningsmotivasjonen og self-efficacy'en høy.



 For åtte år siden, i en periode med nykjøpt hus og nybakt far hadde jeg klokketro på at tre halvtimesøkter all-out var nok for å holde et relativt bra nivå. Dette hentet jeg fra Marius Bakken. Noe som kanskje fungerte så lenge jeg red på flere år med  høyere treningsdoser. Men etterhvert så jeg at dette ikke var noe som ville holde i det lange løp. Da måtte jeg i såfall bytte ut en av turene med en lengre og progressiv tur på halvannen time. Noe jeg også gjorde en vinter. 

Jeg har også hatt en periode der jeg kuttet helt ut alt av korte og høyintensive intervaller. Jeg hadde da i mange år kjørt all-out 6x1000 metere med 60 sek pause, 20x200 metere med 30 sek pause og lignende. Dette ble da byttet ut med terskelintervaller ala 4x2,5km, 6x2km, eller 2x4km. Bakgrunnen til dette var at jeg over flere år tydelig så at prestasjonen min sank jo lengre løpene ble. Jeg hadde også problemer med å holde distansen.

Så kom perioden da jeg harselerte med 4x4-intervaller. 4x4-intervaller er da et intervallprinsipp som har pågått lenge innenfor mellom- og langdistanseløping. Men da brukt i en konkurranseforberedende periode, som en slags formutløser. Typiske økter er da 5x1000 meter med noen minutters pause, eller 4x1600 meter, evt 2x2000 meter 3x3000m.  Jeg mente at slike økter tilhørte våren, noe det alltid har gjort i friidretten. Det er tross alt stor forskjell på konkurranselangrenn (i typiske worldcup-løyper) og langdistanseløping. (Ikke noe galt å si om langrennsløpere altså, men de har det jo meget behagelig der de står og sklir nedover bakkene...)

Etter en periode med mye 4x4-svartmaling myknet jeg til og ble plutselig inspirert til å prøve ut denne 4x4-treninga, rigget opp i bolker på tre perioder gjennom vinteren og våren. Tre perioder à tre uker bestående av 4x4-økter annenhver dag. I mellomperiodene kjørte jeg mye rolig trening. Problemet var bare at jeg ikke fikk testet det skikkelig ut. For etter første 4x4-bolk ble jeg slått ned antageligvis med et mykoplasmavirus. Det var kanskje resultatet etter å ha kjørt seg ned i kjelleren med hardtrening. Dermed forlot jeg den 4x4-tilnærminga i frykt for å dra på meg mer sykdom.

Jeg har det siste året vendt tilbake til en blanding av rolige, moderate og hurtige langkjøringer og terskelintervaller.  Jeg har hatt en hang til å kjøre langturene i sone to og gjerne sone 3 dersom beina har vært fine. Lydiards  og Kenyansk treningsfilosofi har vært i tankene mine, og tenkt at mest mulig kilometer rett under terskel gir best utbytte. Progressive turer og jevne sone 3-turer på 10-18 kilometer har stått jevnlig på planen. Dette mener jeg har fungert bra, og jeg har forbedret resultatene ganske bra denne sesongen. Men jeg har også økt treningsmengden en del det siste året, samtidig som jeg har gått noen kilo ned i vekt. Så det er flere potensielle prestasjonsforbedrende faktorer som vanskeliggjør hvor tungt jeg skal vekte de tre faktorene. Jeg har dessverre ikke muligheten til å klone meg og lage en kontroll-gruppe.

Hva med sesongen 2014? 

Da har vi kommet frem til i dag. Sesongen 2013 er slutt og jeg går i gang med vintertreningen igjen. Hva slags prinsipper skal jeg legge til grunn for neste års prestasjoner? Normal treningslære tilsier noen måneder med mer mengde og større andel rolig trening. Det skal støpes nytt fundament i månedene fremover, eller rettere sagt; fundamentet skal forsterkes månedene fremover. Det vanskelige spørsmålet er bare hvordan dette skal gjøres når tiden til trening ikke er nok til å øke mengden særlig mye. Jeg har det siste halve året trent ca 50 km i uka hvorav flesteparten av øktene har vært i sone 2, 3 og 4. JEg ser ikke for meg å få til særlig mer mengde utover vinteren. Jeg klarer ikke helt å overbevise meg om at kun 50 km i uka med rolig trening i sone 1 og litt sone 2 vil føre til særlig sterkere fundament.... Siste års trening har riktignok ført meg opp på et nivå hvor også sone 1-trening foregår i nesten 4.45-4.30-fart.  

Jeg måtte kikke litt i litteraturen etter hjelp. Det var da jeg kom over en mer eller mindre troverdig forumdebattant kalt "Hadd".  Hadd favoriserer mye rolig trening og en temmelig strukturert og møysommelig basebyggende prosess som etterhvert ( over år...) vil komme opp i Lydiards prinsipper om 160 km terskelfart per uke. 

Jeg vil utdype dette i et eget innlegg, hvor jeg prøver å implementere Hadds teorier i min egen treningsfysiologiske forståelsesramme. 

Dersom noen av dere lesere ønsker å lese dere opp på Hadds tilnærming så legger jeg ved en PDF som han selv har ført i pennen. Den er litt komplisert og relativt omfattende (23 sider), men interessant for de interesserte (!) http://www.angio.net/personal/run/hadd.pdf


stay tuned...