Opplevelsesrik løping.





Løping gir meg så mangt. Det er en måte å holde kroppen i form på. Det er en måte å få ut frustrasjon og psykisk stress (kan alltids lure på om det er et slags bokstavelig forsøk på å løpe fra noe riktignok...). Det er et mentalt pusterom hvor jeg er en time eller to helt i min egen tankeverden med en taktfast pusterytme som et meditativt mantra. Løping er sosialt., også når jeg løper alene. Flere av oss Land-distanseløpere er på en måte løftet opp i en høyere felles sfære hvor vi hele tiden er oppdatert på hvordan vi ligger an sånn treningsmessig. Vi vet vi tenker på hverandre der vi er ute og sluker kilometer etter kilometer i de stummende mørke høstkveldene. Vi må ha noen ukesmengder, kilometertider, og intervaller å fortelle om de gangene vi møtes til fellesøkter.

Løpinga gir også en solid porsjon mestringsfølelse. Det føles godt å ha tilbakelagt 15 kilometer på ei tid som føles bra i forhold til opplevd anstrengelsesgrad. Det gir mestringsfølelse å klare å bryte seg ut på 11 kilometer til jobb i sludd kl 6.30 en tirsdags morgen. Det føles godt å løpe testrunden raskere som 36-åring enn som 18-åring.



Løpinga er en fin kilde til mange positive opplevelser uavhengig av alder og samfunnsutvikling.  Opplevelsesbehovet endres derimot i takt med alderen og samfunnsutviklingen. Som 20-åring var jeg ute etter andre løpsopplevelser enn som 36-åring. Jeg er ikke lenger opptatt av å løpe 800 meter på under 2.00. Jeg motiveres heller ikke lenger av forsøke å løpe 5x400 meter på under 60-blank. Ikke at jeg er i nærheten av å få det til lenger heller....

Jeg har kanskje blitt gammel... I følge idrettsverdenen er jeg blitt veteran, eller Old Boy. Men det er med ungdommelig blikk jeg har festet meg ved at man i langdistansesammenheng ikke opererer med veteranbegrepet før 40.

Uansett, jeg blir jevnt og trutt eldre. Jeg blir også jevnt og trutt treigere, og jevnt og trutt seigere. Jeg ser ikke på meg selv som verken treig eller seig. Men det er forskjell på treigere/seigere og treig/seig. Jeg er derimot litt mindre rask og litt mindre "fjørin" enn før.

Dette har ført til en dragning mot litt lengre løp. Ikke bare litt lengre løp, men laaange løp. Halvmaraton og maraton er litt lange løp, men fortsatt av såpass kort distanse at jeg føler jeg må opprettholde en viss fart for å bevare ryktet mitt. Da blir det slitsomt. Det er på en måte verre å skulle løpe en maraton på under 3 timer, enn å klare å gjennomføre en 100-kilometer på under 12 timer. Fallhøyden er mye større på maraton.

Jeg har gjort kun en skikkelig lang tur i mitt liv. Det var en treningstur sommeren 2012. 70 kilometer med ca 2500 høydemeter ble unnagjort på 9 timer. Jeg tok da ti turmål i Fluberg på en dag. Det var slitsomt men opplevelsesrikt.

Jeg har tidligere vurdert noen skikkelige opplevelsesløp i Alpene. Sånne som Swiss alpine marathon eller Mont Blanc Marathon. Det skal jeg få til om ikke så mange år. Men jeg tror ikke det blir de første årene.

Nå så jeg derimot en særs fristende nyvinning i Sverige. Ultravasan. Et løp på beina langs hele Vasatraseen sommerstid. Et løp med varierende underlag på sti og grus. 91 kilometer langt. Stort sett flatt. Det ble fulltegnet på et blunk til sommeren. 1000 påmeldte. Men til sommeren får jeg uansett ikke ladet godt nok opp til et slikt løp. Så sant vi ikke får en liten trøtt prinsesse som elsker å sove lenge i joggevogn på dagtid.

Ultravasan 2015 lyser nå sterkt opp i mitt sinn. Jeg får bruke vinteren og sommeren til å tenke over det. Samt høre litt hvordan førstegangsløperne opplever løpet til sommeren.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Trening til ultraløp. En nybegynners erfaring.

Fagsnadder: Høy puls hos uerfarne løpere.

Anmeldelse: Neoprensokker i bløtt vårterreng