Land-distanseløperen

Hva begrenser min prestasjonsevne? Hvorfor får jeg ikke standard treningsfysiologiske forklaringsmodeller til å stemme med de erfaringene jeg gjør meg? Jeg får aldri fred med meg selv. Jeg forsøker å skaffe meg en slags forståelse for hvordan vi mennesker er skrudd sammen, og hvordan vi påvirkes av det vi blir utsatt for. Enten det er snakk om helse og sykdom, eller om det er snakk om trening og prestasjon.   Dette innlegget er en slags prolog til flere kommende innlegg. Eller er det kanskje en epilog til mitt tidligere innlegg hvor jeg påstår at 90% av prestasjonen er mentalt, resten sitter mellom øra? Nok en gang er jeg i ferd med å rote meg   inn i et sammensurium av forklaringsmodeller på hvordan kroppen er skrudd sammen, jeg slukes inn i det kontroversielle skyggelandet mellom kropp og hjerne, soma og sinn, fysisk og psykisk, nevrologisk og fysiologisk.

Etter en litt ambisiøs prolog , går jeg nå inn i mellomheatene. Første oppgave er å forsøke å beskrive på en lettfattelig måte hvordan de erfaringene vi gjør oss gjennom livet har betydning for hvordan kroppen reagerer. En generell beskrivelse som kan forklare hvordan sykdom og skade oppstår, men også forklare prestasjonsnivå i utholdenhetsidretter. Jeg tror det kan bli vanskelig å beskrive dette på en lettfattelig måte, så jeg anbefaler at dere trekker pusten og krummer nakken... Det kan også være nevneverdig at mye av stoffet jeg bruker er hentet/inspirert av TenkeTanken ved NTNU  og at mine ord og tolkninger er i et langt mer kvasivitenskapelig blogglandskap.  Før vi går i gang er det viktig å være klar over følgende: Homeostase er kroppens evne til å bevare en indre stabilitet. Homeostasen sørger for å kontrollere og koordinere alt av feedback kroppen gir oss og regulerer disse opp mot hverandre for at vi ikke skal belaste overbelaste systemet slik at sykdom/skade/lyte ...

Jeg har gjennom hele mitt utdanningsforløp blitt indoktrinert i den klassiske treningslæren og treningsfysiologien. Asbjørn Gjerset satte standarden i lærebøkene fra idrettslinja på Fagernes videregåande skule. Videre tok McArdle, Catch og Catch med sin "exercise physiology" over på idrettshøyskolen. Jeg har hele tiden vært godtroende til disse forklaringsmodellene og tenkt at disse såkalte "vedtatte sannhetene" stemte:  At aerob utholdenhetsprestasjon først og fremst bestemmes av hvor mye oksygen hjertet klarer å pumpe ut til de arbeidende musklene, og at vi ved økende belastning kommer opp til et nivå da hjertet ikke lenger klarer å transportere nok oksygen ut til de arbeidende musklene som da må forsyne muskelen med ATP fra anaerobe prosesser. Dise anaerobe prosessene fører da til en forsuring ( økt H+)  av det lokale miljøet i musklene og følgelig en opphopning av melkesyre, noe som igjen gir dårligere forhold for muskelsammentrekninger og, ikke minst; gir os...

Samuele Marcora er en professor ved Kent University i England. Med en doktorgrad i treningsfysiologi ble han utover 2000-tallet etterhvert mer og mer opptatt av det nevrologiske og psykologiske aspektet ved prestasjon, og har utviklet den psyko-biologiske modellen som forsøker å forene psykologien, nevrologien og fysiologien, spesielt når det gjelder følelsen av tretthet og prestasjonsbegrensninger innenfor utholdenhetsidrett. (Se linken over for hans publikasjoner). "Opplevd anstrengelse" kommer frem som et sentralt element i all utholdenhetsprestasjon i følge Marcora. Han mener at det er vår følelse av slitenhet som bestemmer vår prestasjon, og ikke fysiologiske begrensninger i muskulatur eller hjerte- og karsystemet. Dette kommer godt frem i et forsøk han gjorde på syklister som skulle sykle til utmattelse. I det testpersonene "kastet inn håndkleet" ble de kommandert til å gjøre en maks-styrketest hvor de, mot formodning, faktisk produserte langt mer watt enn...

Lurer jeg meg selv? Gir jeg meg selvpålagte restriksjoner med all denne feedbacken? Løper jeg rundt i en selvoppfyllende profeti ? Er jeg i kognitiv dissonans med mine med- og motløpere, med pulsklokka, med kilometertidene, med egne følelser? Hvor stor er Pygmalion-effekten ? Forventningseffekten ? Placebo eller nocebo ? Er Tim Noakes inne på noe med sin Central Governor-teori ? Er det så at 90% av prestasjonen er mentalt, og at resten sitter mellom øra?