Land-distanseløperen

Egne forventninger før løpet Jeg seedet med selv i gruppe 3, med antatt sluttid på 1.32. Samme som i fjor. Jeg håpet å løpe bittelitt raskere enn i fjor, da jeg karret meg i mål på 1.30.22. Det var fristende å komme under en og en halv time. I fjor hadde jeg en knallgod løpsutvikling da jeg holdt igjen en del de første 8 km, og avluttet sterkt (relativt sett). I år tenkte jeg at jeg kunne spise inn mange sekunder frem til andre passeringspunkt ved Sjøseterveien etter ca 8 km. Jeg trodde også at jeg i år hadde evnen til å presse ganske bra hele løpet, og dermed også spise noen sekunder på den siste halvdelen. Jeg satte meg opp et offensivt tidsskjema ut fra fjorårets passeringstider, som skulle ta meg inn på 1.27. Mellomtidene ble tatovert inn på underarmen med blått blekk: 17.00 - 36.30 - 45.00 - 1.05.00 - 1.27. Selv om denne sluttiden ville plassert meg i pulje 1, så tenkte jeg at det passer bedre min psyke å starte i ei litt svakere pulje og heller ligge i teten i denne.

Itte si tia, itte si tia! ...ropte jeg av full hals til Knut Lium. Han sto ved 19,5 km og så på klokka i det jeg nærmet meg ham. Jeg var i kjelleren og orket ikke å høre at jeg lå på nippet til å kunne klare å bikke under et eller annet rundt tall. Jeg orket ikke noe jag mot mål. Mantraet til Arne Mjelde Sæther ljomet rundt i huet mitt: Redd stumpa! Redd stumpa! Det er kanskje ikke den mest offensive psykologiske taktikk i en konkurranse.... Nøyaktig en time og 14 minutter tidligere begynte jeg å løpe glad og fornøyd fremover i dette landskapet