Land-distanseløperen

Landkarusellen har i mange år hatt et av løpene sine på Land museum, I år ble det ikke gjort noen unntak. Kuperte grusveier og kronglete stier var det føttene måtte forholde seg til denne gangen også. Nok en gang var det fire runder for de voksne på tilsammen 3200 meter.

Erru godt skodd sa folk.... Jaaaaa sa folk. Å være dårlig skodd er ikke noe godt skussmål. Ikke i disse dager, og ihvertfall ikke i løpsmiljøet. Skofetisjistene vanker ikke lenger bare på Jimmy Choo, Berluti, Nine West og Skin Madden. Nå er det joggeshop, runningwarehouse, wiggle og løplabbet som er skofetisjistenes hellige gral. Lavdrop og nulldrop i alle merkevarianter. Wibrams fem tær, Vivos minimalisme og Hokas maksimalisme. Nike free og Asics 33. Jaggu klarte dom å få utstyrshysteriet inn i den enkleste sporten av dem alle, løpingen.

Dokka stadion en solfylt sommerdag. Vil det komme tartandekke her noengang mon tro? 1500 meter. På bane.  Jeg kan ikke tenke meg en mer skummel distanse. Dette er distansen som gir meg størst sympatikusaktivering  (eller angst om di vil) I likhet med åttetallet på Lyngstrand forrige onsdag, som vi måtte løpe fire ganger, så er også 1500 meteren kjennetegnet ved en forferdelig tredjerunde. På tredjerunden knekker hofta mi som regel sammen, og assosiasjonen går til søsknene fra Kleiva . På tredjerunden bruker ikke lenger forfoten ta bakken med smidig snert og eleganse, fotisettet er da et stivt klask av hælen som deiser i bakken.

Æhhh! Jeg løper alt jeg er kar om. Men luka frem til andre- og tredjeplassen er for stor til at jeg klarer å tette den før målstreken passeres. Jeg hiver kraftig etter pusten, og angrer samtidig på at jeg ikke starten spurten tidligere. Jeg får aldri helt taket på denne sisterunden. Det er for mye terrengvekslinger. Plutselig er siste motbakken der og jeg er for sent ute. Til tross for tunnelsynet skimter jeg Henrik stå og heie på oppløpssiden. Han er rød i ansiktet etter sin kjappe runde i åttetallet. Dette fine og utfordrende åttetallet som jeg roser hver gang jeg snakker om det. Jeg roser det på førsterunden. På førsterunden er jeg frekk og freidig. Jeg flyr over det ujevne terrenget, subber nesten nedi med hånda i svingene og setter føttene perfekt ned i virvaret av røtter. På andrerunden er jeg litt mer likegyldig, terrengteknikken er ikke like effektiv. På tredjerunden er jeg forbannat over hver minste lille sving og ujevnhet i underlaget. På fjerderunden er jeg overrasket over h...