Land-distanseløperen

Toppidretten er i en unik posisjon når det kommer til påvirkningskraft, påvirkningskraft i forhold til folkehelse. De setter standarden og er toppen av kransekaka i norsk idrett. Her finner vi kremen av ungdom. Toppidretten er det ypperste av idretten servert på sølvfat rett inn i de norske stuer og førstesidestoff i aviser. Toppidretten er idrettens kommunikasjonssjef. Samtidig er toppidrett, idrettens underholdningsavdeling, det er sirkus og levende reklameplakater. Idretten har et viktig samfunnsansvar. Det medfører følgelig noen vanskelige problemstillinger å forholde seg til når det gjelder folkehelse og utjevning av sosiale helseforskjeller.  Barneidretten hadde hatt det så innmari mye bedre uten toppidretten. Dagens næringsliv har skjønt at vi er midt inne i en treningsbølge, og at trening, treningsmetoder og treningsutstyr er sosialt rangerbart. DN Aktiv drar ut meter på meter med spalter om treningsfarsotter, superbirkebeinere, Norseman-finisher-intervjuer, lunsjløping... ...

Hvem skal jeg legge meg i armene på?  Alfredssons, Kongsgaard, Aaron Antonovski,  McDougall eller meg selv?  Jeg føler meg stort sett ganske robust og usårlig, men akkurat nå for tiden er akillesen min blitt min akilleshæl. Begrepet akilleshæl ofte er et uttrykk for et sårbart punkt på noe som ellers er robust og usårlig. Kanskje muttern glemte å dyppe min akilleshæl når vi badet i Dokkaelva i barndommen akkurat som moren til Akilles i den greske mytologien ville gjøre ham usårbar ved å dyppe han i elva Styx men glemte akilleshælen. Akkurat det gjorde at han ble drept av en pil som traff denne hælen. Kan min akillestendinose, om ikke føre til min død,  gjøre kål på min løping?  Aldri før har akillesen min fått så mye fokus, omsorg og omtanke. Hadde mitt afferente nervessystem blitt avtegnet hadde akillesen blitt det største organet,  ikke hender og lepper som på den avbildede "kortikale homunkulus".